Fontene forskning
12.12.2017
Barnevernsfolk og journalister har gjennom årene vært i konflikt om pressens dekning av barnevernet. Det konfliktfylte forstås ofte som en følge av at journalistens ønske om å skrive om barnevernssaker kolliderer med barnevernsfolks henvisning til taushetsplikten, samt deres yrkeskodeks om ikke å bidra til forenklede fortellinger om komplekse saker.
... Konfliktområdet kan imidlertid også forstås ut fra andre betraktningsvinkler. I denne artikkelen ser jeg på de to profesjonenes skriftlighetstradisjoner og viser hvordan møter mellom to ulike skriftlighetstradisjoner, og derfor måter å snakke på, kan danne grunnlag for konflikt. Det er viktig å forsøke å forstå det til tider konfliktfylte møtet mellom barnevernsansatte og journalister. Ofte nevnes taushetsplikten som det viktigste forholdet. Men det kan være nyttig å peke på andre mulige årsaker. Èn slik årsak kan være ulike måter å snakke om temaene på.
NOEN AV VELFERDSSAMFUNNETS målsettinger virkeliggjøres gjennom profesjonene. En av dem er å bygge samfunnet på kunnskapsbaserte tilnærminger. Samtidig ivaretar profesjonene behovet for spesialisert og differensiert oppgaveløsning. Men spesialiseringen gir også utfordringer. I møter mellom profesjonsutøveres forståelser og praksis synliggjøres noen ganger interessekonflikt, tolkningsdiversitet og samarbeidsproblemer. Journalister og barnevernspedagoger er blant deprofesjonsgruppene som har barket sammen. Ved Høgskolen i Oslo og Akershus har vi gjennom mer enn ti år arrangert fellesundervisning mellom journaliststudenter og barnevernspedagogstudenter. Artikkelen springer ut fra dette samarbeidet, og jeg har valgt å bruke yrkestitlene til de to største profesjonene innen de aktuelle feltene. Barnevernspedagogene utgjorde 52 prosent av de faglig ansatte i barnevernstjenesten i 2016. Den andre store profesjonsgruppen er sosionomer (31 prosent) (SSB, 2017).
PÅ BEGGE SIDER oppleves kontakten noen ganger som utfordrende. Fra journalisthold sukkes det over barnevernspedagogens manglende åpenhet og vilje til å opplyse samfunnet om sin virksomhet. Fra barnevernspedagogens side er det vanlig å høre at man gremmes over at journalister framstiller sakene i barnevernet skjevt, sensasjonspreget og overforenklet. Det gjelder særlig ansatte i barnevernstjenesten som møter journalister i faser der sakene de arbeider med er på det mest komplekse, og der mye står på spill for alle involverte. Det er nyhets- eller dokumentarjournalisten som oftest interesserer seg for denne typen barnevernsarbeid. Nyhetsjournalistikken er orientert mot formidling av aktuelle hendelser, mens dokumentarjournalistikken er mer orientert mot fordyping. I begge profesjoner er det store arbeidspresset i fokus. Dette kan bidra til at mulighetene for dialog gjøres vanskeligere.
DET ER IKKE det personlige møtet i seg selv jeg interesserer meg for, selv om det også spiller en stor rolle. Min hypotese er at journalister og barnevernspedagoger snakker sammen med utgangspunkt i to motstridende skriftlige tradisjoner. Det kommunikative som utspilles i et møte mellom mennesker som representerer profesjoner vil delvis bestemmes av framstillings- og kommunikasjonsformer som er satt i spill innen de to profesjonene. Dersom disse er svært ulike, vil dette i seg selv kunne skape barrierer, også i det personlige møtet. Skriftlighetstradisjoner er både resultat av og med på å definere tenkemåte, vokabular og kommunikasjonsmåter. Mitt tema springer ut fra at disse profesjonsutøverne representerer ulike samfunnsoppdrag som bryner seg mot hverandre, i et konfliktfylt samspill. Det profesjonsspesifikke i egen profesjon tydeliggjøres i møtet dem imellom. Den ene skal bistå utsatte barn og unge, den andre skal informere befolkningen om hva som skjer i samfunnet, og dessuten overvåke at ulike samfunnsaktører gjør det de skal gjøre. Begge profesjonsutøverne forventes å være tro mot grunnleggende verdier i sitt eget faglige prosjekt.
JEG VIL KORT se på begrepet sjanger. Det viser som regel til hvilken form man skriver innenfor, hvilken skrivestil man benytter. Underbegreper kan være fortellerteknikk, oppbygging, typiske mønstre i valgene for skrivingen. Ideen som begrepet bærer fram er at det er behov for varierte skriftlighetsformer i ulike situasjoner og ved formidling av ulike budskap til ulike adressater. De skriftlige framstillingsformene journalisten og barnevernspedagogen benytter seg av faller altså innenfor ulike sjangre: Barnevernspedagogen skriver som oftest rapporter, mens den skrivende journalisten vanligvis arbeider med nyhets- eller dokumentarartikler. De to profesjonsutøverne har ulikt forhold til sjangerbegrepet. Begrepet er nesten fraværende innenfor det barnevernsfaglige området, mens det er et grunnbegrep innen journalistfaget.
JEG GJØR DEN antagelsen at de skriftlige sjangrene for disse profesjonene synliggjøres i den muntlige dialogen dem imellom, der journalisten intervjuer barnevernspedagogen. Men sjangerforståelsene er basert et annet sted, nemlig i profesjonenes skriftlighetstradisjoner og i profesjonenes normative føringer. Dermed må undersøkelsen først og fremst finne sted der. Jeg antar altså at det finnes en sammenheng mellom skriftlighetstradisjonene og den muntlige språkligheten, og at denne tydeliggjøres i møter med mennesker fra andre profesjoner. Én sjangertype har de to profesjonsutøverne felles. Gjennom sine studier får de opplærin
Les opprinnelig artikkelNOEN AV VELFERDSSAMFUNNETS målsettinger virkeliggjøres gjennom profesjonene. En av dem er å bygge samfunnet på kunnskapsbaserte tilnærminger. Samtidig ivaretar profesjonene behovet for spesialisert og differensiert oppgaveløsning. Men spesialiseringen gir også utfordringer. I møter mellom profesjonsutøveres forståelser og praksis synliggjøres noen ganger interessekonflikt, tolkningsdiversitet og samarbeidsproblemer. Journalister og barnevernspedagoger er blant deprofesjonsgruppene som har barket sammen. Ved Høgskolen i Oslo og Akershus har vi gjennom mer enn ti år arrangert fellesundervisning mellom journaliststudenter og barnevernspedagogstudenter. Artikkelen springer ut fra dette samarbeidet, og jeg har valgt å bruke yrkestitlene til de to største profesjonene innen de aktuelle feltene. Barnevernspedagogene utgjorde 52 prosent av de faglig ansatte i barnevernstjenesten i 2016. Den andre store profesjonsgruppen er sosionomer (31 prosent) (SSB, 2017).
PÅ BEGGE SIDER oppleves kontakten noen ganger som utfordrende. Fra journalisthold sukkes det over barnevernspedagogens manglende åpenhet og vilje til å opplyse samfunnet om sin virksomhet. Fra barnevernspedagogens side er det vanlig å høre at man gremmes over at journalister framstiller sakene i barnevernet skjevt, sensasjonspreget og overforenklet. Det gjelder særlig ansatte i barnevernstjenesten som møter journalister i faser der sakene de arbeider med er på det mest komplekse, og der mye står på spill for alle involverte. Det er nyhets- eller dokumentarjournalisten som oftest interesserer seg for denne typen barnevernsarbeid. Nyhetsjournalistikken er orientert mot formidling av aktuelle hendelser, mens dokumentarjournalistikken er mer orientert mot fordyping. I begge profesjoner er det store arbeidspresset i fokus. Dette kan bidra til at mulighetene for dialog gjøres vanskeligere.
DET ER IKKE det personlige møtet i seg selv jeg interesserer meg for, selv om det også spiller en stor rolle. Min hypotese er at journalister og barnevernspedagoger snakker sammen med utgangspunkt i to motstridende skriftlige tradisjoner. Det kommunikative som utspilles i et møte mellom mennesker som representerer profesjoner vil delvis bestemmes av framstillings- og kommunikasjonsformer som er satt i spill innen de to profesjonene. Dersom disse er svært ulike, vil dette i seg selv kunne skape barrierer, også i det personlige møtet. Skriftlighetstradisjoner er både resultat av og med på å definere tenkemåte, vokabular og kommunikasjonsmåter. Mitt tema springer ut fra at disse profesjonsutøverne representerer ulike samfunnsoppdrag som bryner seg mot hverandre, i et konfliktfylt samspill. Det profesjonsspesifikke i egen profesjon tydeliggjøres i møtet dem imellom. Den ene skal bistå utsatte barn og unge, den andre skal informere befolkningen om hva som skjer i samfunnet, og dessuten overvåke at ulike samfunnsaktører gjør det de skal gjøre. Begge profesjonsutøverne forventes å være tro mot grunnleggende verdier i sitt eget faglige prosjekt.
JEG VIL KORT se på begrepet sjanger. Det viser som regel til hvilken form man skriver innenfor, hvilken skrivestil man benytter. Underbegreper kan være fortellerteknikk, oppbygging, typiske mønstre i valgene for skrivingen. Ideen som begrepet bærer fram er at det er behov for varierte skriftlighetsformer i ulike situasjoner og ved formidling av ulike budskap til ulike adressater. De skriftlige framstillingsformene journalisten og barnevernspedagogen benytter seg av faller altså innenfor ulike sjangre: Barnevernspedagogen skriver som oftest rapporter, mens den skrivende journalisten vanligvis arbeider med nyhets- eller dokumentarartikler. De to profesjonsutøverne har ulikt forhold til sjangerbegrepet. Begrepet er nesten fraværende innenfor det barnevernsfaglige området, mens det er et grunnbegrep innen journalistfaget.
JEG GJØR DEN antagelsen at de skriftlige sjangrene for disse profesjonene synliggjøres i den muntlige dialogen dem imellom, der journalisten intervjuer barnevernspedagogen. Men sjangerforståelsene er basert et annet sted, nemlig i profesjonenes skriftlighetstradisjoner og i profesjonenes normative føringer. Dermed må undersøkelsen først og fremst finne sted der. Jeg antar altså at det finnes en sammenheng mellom skriftlighetstradisjonene og den muntlige språkligheten, og at denne tydeliggjøres i møter med mennesker fra andre profesjoner. Én sjangertype har de to profesjonsutøverne felles. Gjennom sine studier får de opplærin