Fontene forskning
11.06.2020
Artikkelen drøfter hvordan en medforskergruppe samskapte kunnskap i et PhD-prosjekt, og hvilke erfaringer gruppen hadde med å forske sammen på tvers av fag- og erfaringskompetanse. PhD-prosjektet handlet om familievernets oppfølging av foreldre i etterkant av en omsorgsovertakelse.
... Artikkelen belyser hvordan ulik bakgrunn gjorde samarbeidet krevende, men samtidig bidro med flere perspektiver på problemstillingene. Medforskerne, som representerte en marginalisert gruppe, opplevde en myndiggjøringsprosess som handlet om å «gjøre opp for» handlinger samfunnet fordømte. Et dilemma var at de representerte en gruppe som hadde liten tillit til barnevernet som de forsket sammen med. Medforskerne bidro med ulik kunnskap og forskningsprosessen hadde ulik betydning for dem. Dette kunne gjenspeile en maktskjevhet eller en måte å demokratisere en forskningsprosess på. Å i volvere dem som er berørt av forskningen i selve forskningsprosessen er i tråd med politiske, faglige og etiske krav til forskning både nasjonalt og internasjonalt (Askheim, Lid & Østensjø, 2019; Beresford, 2002). Medforskning kan bidra til å øke nytteverdien og relevansen av forskningen i samfunnet (Uggerhøj, 2014). Temaet for denne artikkelen er hvordan en medforskergruppe bidro i intervjuprosessen og analysene i mitt PhD-prosjekt (20152020) om familievernets oppfølging av foreldre som var fratatt omsorgen for sine barn. I artikkelen utforsker jeg også hvilke erfaringer gruppen gjorde seg med å forske sammen på tvers av fag- og erfaringsbakgrunn, og hvilken betydning forskningsprosessen hadde for medforskerne, for eksempel gjennom myndiggjøringsprosesser.
Lov om barneverntjenester krever at foreldre blir fulgt opp av barnevernet etter en omsorgsovertakelse. Barnevernets dobbeltrolle, at de både fratar foreldrene omsorgen og skal følge dem opp i etterkant, er krevende. Av denne grunn ble det bestemt at familievernet skulle etablere et frivillig, landsdekkende oppfølgingstilbud til foreldrene. Dette tilbudet skulle være et supplement til barnevernets oppfølging (NOU, 2012:5).
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) opprettet i 2015 et spisskompetansemiljø i familievernet, som igjen etablerte en lokal, tverrfaglig arbeidsgruppe bestående av representanter fra familievernet, barnevernet og foreldre som var fratatt omsorgen. Arbeidsgruppen hadde som oppgave å utvikle en nasjonal veileder for oppfølgingen av foreldre. Jeg rekrutterte flere av deltakerne fra denne gruppen til en medforskergruppe som skulle bistå i utviklingen av intervjuer og analysearbeid i PhD-prosjektet.
Jeg har valgt å bruke begrepet medforskning som samlebegrep for medvirkning i forskning, et begrep det ikke er allmenn enighet om (Borg & Kristiansen, 2009). Andre begrep som brukes er blant annet deltakende forskning, samproduksjon, brukerinvolvering i forskning og samarbeidsorientert forskning (Askheim et al., 2019). Felles for begrepene er fokuset på å forske «sammen med» og ikke «på» eller «om» personer og deres erfaringer. Borg og Kristiansen (2009, s. 12) presiserer at medforskning ikke inkluderer prosjekter der medforskerne kun er med som informanter, og at medforskning heller ikke har et eksplisitt terapeutisk mål. Medforskning handler om å delta på ulike vis i forskningsprosessen, fra å være prosjektleder til å ha en mer perifer rolle som rådgiver eller deltaker i en referansegruppe. I dette PhD-prosjektet fungerte medforskerne som rådgivere, der jeg tok alle beslutningene. Deres rolle strakk seg utover kun å være informanter. De deltok også med å videreutvikle spørsmål til intervjuene, å intervjue og å analysere datamaterialet.
GJENNOMGANG AV RELEVANT FORSKNING
Medforskning har to formål; (1) å bedre kvaliteten på forskningen og (2) å tjene medforskernes interesser (Beresford, 2002). McLaughlin (2010) hevder at vellykket brukerinvolvering ofte har blitt vurdert utelukkende på grunnlag av utbyttet av forskningen, og ikke ut fra om medforskningsprosesser har ført til myndiggjøring for deltakerne. I en norsk studie fra helsefeltet, som involverte brukere med funksjonshemning og kronisk sykdom, argumenterte forskerne for at det ikke nødvendigvis var en motsetning mellom forskningsutbytte og myndiggjøringsprosesser hos medforskerne (Andreassen, Romsland, Sveen & Søberg, 2019). Dette ble også støttet i en case-studie med lavinntektsfamilier i Storbritannia (Banks, Herrington & Carter, 2017). Forskerne i studien argumenterte for at medforskerne påvirket studien de var en del av, og at de også selv ble påvirket av studien. Denne gjensidige påvirkningen skjedde særlig på tre nivåer: Deltakende-, samarbeidende- og kollektivt. Med deltakende påvirkning menes hvordan forskerne som enkeltpersoner påvirket forskningen, og hvilken betydning deres deltakelse hadde for dem som personer. Dette kunne for eksempel handle om at de påvirket forskningen med andre perspektiver, og at egne perspektiver ble påvirket av forskningen.
Samarbeidende påvirkning var rettet mot det organisatoriske nivået og viste til hvordan deltakere fra praksisfeltet brakte med seg erfaringer fra praksis inn i forskningen, og hvordan forskningen kunne føre til endringer i praksisfeltet. Det tredje nivået var kollektiv påvirkning. Dette handlet om hvordan strukturelle og politiske forhold påvirket forskningen, og hvordan forskningen påvirket samfunnsnivået.
Flere studier har utforsket hvordan medforskning har bidratt i forskningsprosjekter. HUSK-prosjektet (Høgskole- og universitetssosialkontor-prosjektet) var et norsk samarbeidsprosjekt mellom Nav, forskning, utdanning og brukere innenfor sosialt arbeid i perioden 2007-2011, som hadde som formål å styrke kvaliteten på tjenestene. Til tross for at HUSK- prosjektet ikke var et medforskningsprosjekt, men hadde som formål å utvikle praksis fremfor forskning (Støkken, 2014), vil jeg hevde at deres erfaringer har paralleller til forskningsprosessen i en medforskergruppe. I sluttrapporten konkluderes det med at deltakerne lærte mye om og av hverandre, men at det var krevende å overføre kunnskap til de praksisfeltene de representerte. Enkelte praktikere erfarte at de måtte forsvare det systemet de representerte mot angrep fra brukerne (Gjernes, Bliksvær & Lien, 2010).
En britisk studie om foreldre som var fratatt omsorgen for sine barn involverte foreldre som medforskere. Studien konkluderte med at foreldrene bidro med et unikt perspektiv i dataanalysen i kraft av sin erfaring med å ha blitt fratatt egne barn (Cossar & Neil, 2015). Tilsvarende erfaringer ble også gjort innenfor et medforskningsprosjekt fra psykisk helsevern i Norge (Mjøsund et al., 2017). Ifølge forskerne bidro medforskerne til at de stilte andre spørsmål og gjorde andre fortolkninger enn de ellers ville ha gjort, og medforskernes livshistorier ga forskningen økt kompleksitet. De som deltok i prosjektet på bakgrunn av egen erfaring, hevdet at deres erfaringskompetanse framstod som mer verdifull enn de på forhånd hadde trodd fordi deres historie var unik og ikke kunne motsies av andre. I en annen studie av medforskning innen psykisk helse opplevde medforskere at deres erfaring bidro til å gjøre forskningsresultatene forståelige utad, og dermed fungerte de som oversettere mellom forskning og praksis (Moltu, Stefansen, Svisdahl & Veseth, 2013). Denne oversettelsen gikk begge veier. I samme forskningsprosjekt diskuterte medforskerne sin rolle, de mente det var viktig å lære om forskning uten å bli oppslukt, eller å bli det de kalte en «super-bruker» (Moltu, Stefansen, Svisdahl & Veseth, 2012). Disse studiene konkluderte alle med at medforskning bidro til å øke kvaliteten på studiene.
I en oversiktsstudie som inkluderte 17 studier om medforskning innenfor helse, hevdet Malterud og Elvebakken (2019) at brukerne kunne dra nytte av å delta i medforskning, men at metodologiske standarder ble nedgradert for å tilpasses brukerne. Dermed konkluderte de med at disse studiene ofte ble for svake metodisk. De understreket at brukernes stemme ville komme tydeligere fram ved å bringe dem inn på andre måter enn som medforskere.
Flere av studiene som er gjort om medforskning har løftet fram den skjeve maktbalansen som er til stede når brukere skal delta som forskere. Den britiske forskeren Beresford (2002) argumenterte at det ikke alltid var samsvar mellom brukernes og forskernes interesser. En svensk etnografisk studie av hvordan brukermedvirkning var konstruert innenfor to velferdsorganisasjoner, påpekte at personer med egenerfaring hadde liten reell innflytelse på forskningen (Eriksson, 2018). Medforskerne var invitert inn i prosjektet for å være kritiske, samtidig som de ikke kunne være for kritiske.
Flere studier av medforskning beskriver utbytte av, og erfaringer med å bringe inn brukere. Denne studien omfatter en medforskergruppe som ikke bare består av brukere, men også av deltakere på tvers av fag- og erfaringskompetanse. Jeg ønsker å utforske hvordan medforskningens todelte målsetting (forskningsutbytte og myndiggjøring) ble ivaretatt og hvilken erfaring medforskerne gjorde seg med å forske sammen på tvers av fag- og erfaringskompetanse. Følgende forskningsspørsmål er utformet: (1) Hvilken betydning hadde forskningsprosessen i en medforskergruppe for et PhD-prosjekt, og for medforskerne som deltok i gruppen? (2) Hvilke erfaringer hadde gruppen med å forske sammen på tvers av fag- og erfaringskompetanse?TEORETISKE PERSPEKTIVER PÅ MEDFORSKNING
Studien har en sosialkonstruksjonistisk teoretisk ramme, der kunnskap forstås som noe som skapes i sosiale fellesskap (Gergen, 2015). Hva som er tillatt å si, når og til hvem, i slike fellesskap, påvirkes av rammer som Foucault (1980) kalte diskurser. Diskurser kan beskrives som en «regelstyrt» praksis man plasseres innenfor som del av et sosialt fellesskap. Med utgangspunkt i dette vil medforskerne tilhøre ulike diskursive felleskap i kraft av deres posisjon i fagfe
Les opprinnelig artikkelLov om barneverntjenester krever at foreldre blir fulgt opp av barnevernet etter en omsorgsovertakelse. Barnevernets dobbeltrolle, at de både fratar foreldrene omsorgen og skal følge dem opp i etterkant, er krevende. Av denne grunn ble det bestemt at familievernet skulle etablere et frivillig, landsdekkende oppfølgingstilbud til foreldrene. Dette tilbudet skulle være et supplement til barnevernets oppfølging (NOU, 2012:5).
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) opprettet i 2015 et spisskompetansemiljø i familievernet, som igjen etablerte en lokal, tverrfaglig arbeidsgruppe bestående av representanter fra familievernet, barnevernet og foreldre som var fratatt omsorgen. Arbeidsgruppen hadde som oppgave å utvikle en nasjonal veileder for oppfølgingen av foreldre. Jeg rekrutterte flere av deltakerne fra denne gruppen til en medforskergruppe som skulle bistå i utviklingen av intervjuer og analysearbeid i PhD-prosjektet.
Jeg har valgt å bruke begrepet medforskning som samlebegrep for medvirkning i forskning, et begrep det ikke er allmenn enighet om (Borg & Kristiansen, 2009). Andre begrep som brukes er blant annet deltakende forskning, samproduksjon, brukerinvolvering i forskning og samarbeidsorientert forskning (Askheim et al., 2019). Felles for begrepene er fokuset på å forske «sammen med» og ikke «på» eller «om» personer og deres erfaringer. Borg og Kristiansen (2009, s. 12) presiserer at medforskning ikke inkluderer prosjekter der medforskerne kun er med som informanter, og at medforskning heller ikke har et eksplisitt terapeutisk mål. Medforskning handler om å delta på ulike vis i forskningsprosessen, fra å være prosjektleder til å ha en mer perifer rolle som rådgiver eller deltaker i en referansegruppe. I dette PhD-prosjektet fungerte medforskerne som rådgivere, der jeg tok alle beslutningene. Deres rolle strakk seg utover kun å være informanter. De deltok også med å videreutvikle spørsmål til intervjuene, å intervjue og å analysere datamaterialet.
GJENNOMGANG AV RELEVANT FORSKNING
Medforskning har to formål; (1) å bedre kvaliteten på forskningen og (2) å tjene medforskernes interesser (Beresford, 2002). McLaughlin (2010) hevder at vellykket brukerinvolvering ofte har blitt vurdert utelukkende på grunnlag av utbyttet av forskningen, og ikke ut fra om medforskningsprosesser har ført til myndiggjøring for deltakerne. I en norsk studie fra helsefeltet, som involverte brukere med funksjonshemning og kronisk sykdom, argumenterte forskerne for at det ikke nødvendigvis var en motsetning mellom forskningsutbytte og myndiggjøringsprosesser hos medforskerne (Andreassen, Romsland, Sveen & Søberg, 2019). Dette ble også støttet i en case-studie med lavinntektsfamilier i Storbritannia (Banks, Herrington & Carter, 2017). Forskerne i studien argumenterte for at medforskerne påvirket studien de var en del av, og at de også selv ble påvirket av studien. Denne gjensidige påvirkningen skjedde særlig på tre nivåer: Deltakende-, samarbeidende- og kollektivt. Med deltakende påvirkning menes hvordan forskerne som enkeltpersoner påvirket forskningen, og hvilken betydning deres deltakelse hadde for dem som personer. Dette kunne for eksempel handle om at de påvirket forskningen med andre perspektiver, og at egne perspektiver ble påvirket av forskningen.
Samarbeidende påvirkning var rettet mot det organisatoriske nivået og viste til hvordan deltakere fra praksisfeltet brakte med seg erfaringer fra praksis inn i forskningen, og hvordan forskningen kunne føre til endringer i praksisfeltet. Det tredje nivået var kollektiv påvirkning. Dette handlet om hvordan strukturelle og politiske forhold påvirket forskningen, og hvordan forskningen påvirket samfunnsnivået.
Flere studier har utforsket hvordan medforskning har bidratt i forskningsprosjekter. HUSK-prosjektet (Høgskole- og universitetssosialkontor-prosjektet) var et norsk samarbeidsprosjekt mellom Nav, forskning, utdanning og brukere innenfor sosialt arbeid i perioden 2007-2011, som hadde som formål å styrke kvaliteten på tjenestene. Til tross for at HUSK- prosjektet ikke var et medforskningsprosjekt, men hadde som formål å utvikle praksis fremfor forskning (Støkken, 2014), vil jeg hevde at deres erfaringer har paralleller til forskningsprosessen i en medforskergruppe. I sluttrapporten konkluderes det med at deltakerne lærte mye om og av hverandre, men at det var krevende å overføre kunnskap til de praksisfeltene de representerte. Enkelte praktikere erfarte at de måtte forsvare det systemet de representerte mot angrep fra brukerne (Gjernes, Bliksvær & Lien, 2010).
En britisk studie om foreldre som var fratatt omsorgen for sine barn involverte foreldre som medforskere. Studien konkluderte med at foreldrene bidro med et unikt perspektiv i dataanalysen i kraft av sin erfaring med å ha blitt fratatt egne barn (Cossar & Neil, 2015). Tilsvarende erfaringer ble også gjort innenfor et medforskningsprosjekt fra psykisk helsevern i Norge (Mjøsund et al., 2017). Ifølge forskerne bidro medforskerne til at de stilte andre spørsmål og gjorde andre fortolkninger enn de ellers ville ha gjort, og medforskernes livshistorier ga forskningen økt kompleksitet. De som deltok i prosjektet på bakgrunn av egen erfaring, hevdet at deres erfaringskompetanse framstod som mer verdifull enn de på forhånd hadde trodd fordi deres historie var unik og ikke kunne motsies av andre. I en annen studie av medforskning innen psykisk helse opplevde medforskere at deres erfaring bidro til å gjøre forskningsresultatene forståelige utad, og dermed fungerte de som oversettere mellom forskning og praksis (Moltu, Stefansen, Svisdahl & Veseth, 2013). Denne oversettelsen gikk begge veier. I samme forskningsprosjekt diskuterte medforskerne sin rolle, de mente det var viktig å lære om forskning uten å bli oppslukt, eller å bli det de kalte en «super-bruker» (Moltu, Stefansen, Svisdahl & Veseth, 2012). Disse studiene konkluderte alle med at medforskning bidro til å øke kvaliteten på studiene.
I en oversiktsstudie som inkluderte 17 studier om medforskning innenfor helse, hevdet Malterud og Elvebakken (2019) at brukerne kunne dra nytte av å delta i medforskning, men at metodologiske standarder ble nedgradert for å tilpasses brukerne. Dermed konkluderte de med at disse studiene ofte ble for svake metodisk. De understreket at brukernes stemme ville komme tydeligere fram ved å bringe dem inn på andre måter enn som medforskere.
Flere av studiene som er gjort om medforskning har løftet fram den skjeve maktbalansen som er til stede når brukere skal delta som forskere. Den britiske forskeren Beresford (2002) argumenterte at det ikke alltid var samsvar mellom brukernes og forskernes interesser. En svensk etnografisk studie av hvordan brukermedvirkning var konstruert innenfor to velferdsorganisasjoner, påpekte at personer med egenerfaring hadde liten reell innflytelse på forskningen (Eriksson, 2018). Medforskerne var invitert inn i prosjektet for å være kritiske, samtidig som de ikke kunne være for kritiske.
Flere studier av medforskning beskriver utbytte av, og erfaringer med å bringe inn brukere. Denne studien omfatter en medforskergruppe som ikke bare består av brukere, men også av deltakere på tvers av fag- og erfaringskompetanse. Jeg ønsker å utforske hvordan medforskningens todelte målsetting (forskningsutbytte og myndiggjøring) ble ivaretatt og hvilken erfaring medforskerne gjorde seg med å forske sammen på tvers av fag- og erfaringskompetanse. Følgende forskningsspørsmål er utformet: (1) Hvilken betydning hadde forskningsprosessen i en medforskergruppe for et PhD-prosjekt, og for medforskerne som deltok i gruppen? (2) Hvilke erfaringer hadde gruppen med å forske sammen på tvers av fag- og erfaringskompetanse?TEORETISKE PERSPEKTIVER PÅ MEDFORSKNING
Studien har en sosialkonstruksjonistisk teoretisk ramme, der kunnskap forstås som noe som skapes i sosiale fellesskap (Gergen, 2015). Hva som er tillatt å si, når og til hvem, i slike fellesskap, påvirkes av rammer som Foucault (1980) kalte diskurser. Diskurser kan beskrives som en «regelstyrt» praksis man plasseres innenfor som del av et sosialt fellesskap. Med utgangspunkt i dette vil medforskerne tilhøre ulike diskursive felleskap i kraft av deres posisjon i fagfe
