Fysioterapeuten
08.06.2018
På sykehuset jeg jobber, har vi gjort oss gode erfaringer med å gi barn stoppskilt. Ideen oppstod sammen med en gutt på fem år som trengte å kunne si stopp.
Jeg vil fortelle en historie om en gutt som var dobbelt modig. Han skulle gjennomføre en undersøkelse på sykehus. Han syns det var skremmende. Han forstod at han måtte gjennomføre undersøkelsen, og han gikk med på å la seg undersøke selv om han var redd. Han var tapper, holdt ut lenge, men da han etter en stund syntes det ble for skremmende, klarte han å si ifra om at han ikke orket mer. Sykepleier og foreldrene hørte på gutten og avbrøt undersøkelsen.
Dobbelt modig
Dette kunne vært en historie om «ikke å få til». Jeg tenker tvert imot at det er en historie om alt gutten, sykepleieren og foreldrene fikk til. Da jeg møtte gutten på undersøkelsesrommet etter at de hadde «gitt opp», satt han med bøyd hode, trist og motløs. I samtale med gutten snakket vi sammen om den flotte jobben han hadde gjort.
Hvordan han først hadde vært modig fordi han gjorde noe han gruet seg veldig til, og så hadde vært dobbelt modig fordi han klarte å si stopp når oppgaven ble for stor. Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp når en selv, foreldre, sykepleiere og leger så gjerne vil få jobben gjort og hvor bra det var at foreldrene og sykepleieren hadde hørt på han, stoppet, og tatt kontakt med meg.
Og gutten så opp, smilte og ble rank i kroppen. Jeg ba han og foreldrene om å reise hjem og feire alt de hadde klart denne dagen - og vi avtalte at vi skulle møtes igjen for å legge en plan for neste gang.
Arbeidet med å trygge barn på sykehus krever et tett tverrfaglig samarbeid mellom psykologer/psykiatere, leger, sykepleiere, bioingeniører og andre involverte fagpersoner. Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir en økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stress lidelse (Diseth, 2006; Gjems og Diseth, 2011). Nitti prosent av barn på sykehus rapporterer om minst en skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3.14 hendelser (Stuber et al, 2003). Samtidig ser en at personalet på barneintensiv underestimerer post
Gå til medietDobbelt modig
Dette kunne vært en historie om «ikke å få til». Jeg tenker tvert imot at det er en historie om alt gutten, sykepleieren og foreldrene fikk til. Da jeg møtte gutten på undersøkelsesrommet etter at de hadde «gitt opp», satt han med bøyd hode, trist og motløs. I samtale med gutten snakket vi sammen om den flotte jobben han hadde gjort.
Hvordan han først hadde vært modig fordi han gjorde noe han gruet seg veldig til, og så hadde vært dobbelt modig fordi han klarte å si stopp når oppgaven ble for stor. Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp når en selv, foreldre, sykepleiere og leger så gjerne vil få jobben gjort og hvor bra det var at foreldrene og sykepleieren hadde hørt på han, stoppet, og tatt kontakt med meg.
Og gutten så opp, smilte og ble rank i kroppen. Jeg ba han og foreldrene om å reise hjem og feire alt de hadde klart denne dagen - og vi avtalte at vi skulle møtes igjen for å legge en plan for neste gang.
Arbeidet med å trygge barn på sykehus krever et tett tverrfaglig samarbeid mellom psykologer/psykiatere, leger, sykepleiere, bioingeniører og andre involverte fagpersoner. Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir en økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stress lidelse (Diseth, 2006; Gjems og Diseth, 2011). Nitti prosent av barn på sykehus rapporterer om minst en skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3.14 hendelser (Stuber et al, 2003). Samtidig ser en at personalet på barneintensiv underestimerer post
