Magma
21.06.2016
STIG BERGE MATTHIESEN, ph.d. , er professor i organisasjonspsykologi og HRM ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI. Hans forskning knytter seg særlig til positive og negative former for ledelse og varsling, og hans doktorgrad omhandler mobbing i arbeidslivet. Matthiesen er medlem av forskningsgruppen FALK (Forskningsgruppe for arbeidsmiljø, ledelse og konflikt) ved
...Universitetet i Bergen og har også tilknytning til Senter for krisepsykologi i Bergen. INNLEDNING Omdømmet til en virksomhet er bygd opp over år gjennom et tillitsforhold mellom virksomheten og omverdenen, kunder, potensielle kunder, myndigheter og det sivile samfunn (Johannessen, Olsen og Olaisen 2009). Tilliten er skjør, fordi den er ikke er bygd opp på grunnleggende relasjoner, men på symbolske forestillinger, for eksempel om moralsk lederskap. Klanderverdig eller ulovlig atferd i en organisasjon som avsløres av en varsler, vil ofte innebære at en alvorlig krise er under oppseiling, der ikke minst bedriftens omdømme er under angrep.
Denne artikkelen handler om en side ved varsling, eller whistle-blowing, som i liten grad har vært undersøkt i litteraturen, nemlig mottak av varsling. Varsling kan som kjent ikke finne sted om det ikke er noen å varsle til. Artikkelen vil ta utgangspunkt i et datasett om varsling fra 2008 (Matthiesen, Bjørkelo og Nielsen 2008) og analysere sammenhenger som hittil ikke har vært belyst.
TRE HISTORIER Da jeg begynte å interesse meg for fenomenet varsling rundt år 2001, i forbindelse med en rettssak om mobbing og utstøtelse fra arbeidsplassen, var det stort sett kun brannvarslere man ble opplyst om, når man søkte i avisbasene på ordet «varsling» (jf. Matthiesen og Bjørkelo 2008). Retten viste liten forståelse for det aktuelle offeret for mobbing, som hadde gått til rettssak, og som søkte oppreisning for tap av jobb og helse. Rettssaken ble tapt. Vedkommende hadde vært så dumdristig at han hadde gitt beskjed om dårlig ledelse og slendrian blant sine kolleger i et fengsel, der han jobbet som fangevokter. «Sladrehank skal selv ha bank» var metabudskapet som sannsynligvis de fleste tilstedeværende satt igjen med da retten hadde fattet sin konklusjon, selv om den offisielle grunnen til at den uføre fangevokteren tapte juridisk, var foreldelse av saken. Denne tildragelsen skjedde før arbeidsmiljøloven i 2007 fikk et varslingstillegg der det slås fast at alle har rett til å varsle forsvarlig (§ 2.4), at gjengjeldelse mot forsvarlig varsling er forbudt (§ 2.5), samt at forholdene skal legges til rette for varsling (§ 3.6). Det ulykksalige for fangevokteren var at direktøren sendte ham hjem for å skrive rapport om forholdene. Lenge før rapporten var ferdig, var det kjent blant de ansatte at en Judas satt hjemme for å sladre på dem i en skriftlig rapport. Resultatet var utfrysing og fratakelse av arbeidsoppgaver, da ingen ville jobbe med varsleren. Fengselsbetjentens varslingsrapport ble aldri fullført. Direktøren hadde ingen heldig hånd med mottaket av varsling i dette tilfellet, for å si det mildt.
I Bergen døde en liten jente på åtte år i 2011, Monika Sviglinskaja. Det tok tre år før en kjenning av familien ble arrestert, mistenkt for mordet (Bergens Tidende, 22. oktober 2014). Monika-saken ble henlagt som selvmord, selv om dette er noe som skjer ytterst sjelden, og trass i at det var flere mistenkelige spor som tydet på at en ugjerning, nemlig mord, hadde funnet sted. Politietterforskeren Robin Schaefer leste seg opp på saken etter at han ble involvert i en potensielt tilstøtende sak. Han fant at flere forhold i etterforskningen var kritikkverdige, spor var ikke fulgt opp og vitner ikke avhørt eller avhørt godt nok, det var også funnet DNA-treff fra den mistenkte på den døde jenta. Schaefer varslet om dette til sine overordnede, saken gikk helt til topps i politidistriktet, før varslingen ble slått ned og etterforskeren bedt om å slutte å jobbe med saken. I etterkant av dette følte Schaefer seg frosset ut i jobben, rammet av ulovlige gjengjeldelser, han ble sykemeldt, og han skrev etter hvert også bok om sine mange negative opplevelser (Schaefer 2015). Saken ble gjenopptatt av politiet til slutt, da bistandsadvokaten til moren til den myrdete jenta, etter varsel fra Schaefer, fikk en uavhengig ekstern etterforsker til å se på saken, og fant tilsvarende feil som varsleren hadde påpekt.
Varsleren Robin Schaefer fikk siden flere priser for sin utrettelige innsats: Fritt Ord-prisen (VG, 5.3.2015), og Politiets Fellesforbunds Ildsjelpris (BT, 25.11.2015). På Bergen politikammer fratrådte politimesteren, blant annet etter beskyldninger om tildekking av sakens fakta, og politikammeret ble ilagt foretaksstraff, en bot på 100 000 kroner, for kollektiv grov uforstand i tjenesten, av Spesialenheten for politisaker (Dagbladet, 25.2.2015). Siden viste det seg at Schaefer ikke var alene, Bergen Politikammer sliter med minst seks varslersaker, ifølge Politiets Fellesforbund (25.2.2015). I stedet for å håndtere varslingene på en konstruktiv måte har varslerne blitt møtt med atferd som må tolkes som gjengjeldelse eller represalier etter varsling (Bergens Tidende, 26.6.2015).
Et nyere eksempel på dårlig eller manglende håndtering av varsling ble offentlig kjent på tampen av 2015. Det russiske teleselskapet VimpelCom, som Telenor er deleier i, og som har Telenor-representanter i styret, hadde betalt nærmere 220 millioner dollar, eller 1,7 milliarder kroner, i smørepenger til en usbekisk diktatordatter (Aftenposten, 12.11.2015). En eller flere varslere gikk sommeren og høsten 2011 til to personer høyt oppe i Telenor-systemet, da de reagerte på et mulig forsøk på korrupsjon. Da Telenor-ledelsen ble konfrontert med advarslene, skal de ha bedt varslerne om å ta kontakt med VimpelCom, ifølge Dagens Næringsliv (12.11.2015). En sentralt plassert kilde hevder at Telenor ignorerte bekymringene, og sier videre til avisen at det selvfølgelig er uholdbart når Telenor-ansatte som varsler om alvorlige bekymringer om korrupsjon, får beskjed om å snu i døren. En annen av lederne i Telenor sa at varsleren som kom til ham i 2011, var en troverdig person. Likevel ble varsleren avfeid på tynt grunnlag, ifølge Aftenposten (12.11.2015).
Da saken ble kjent i media, måtte flere høyt plasserte ledere i konsernledelsen forlate sine stillinger med øyeblikkelig virkning, fjernet av den nye toppsjefen Sigve Brekke. Styrelederen i Telenor ble også sparket av næringsminister Monica Mæland (Dagbladet, 30.10.2015). Telenor terminerte alle konsulentrelasjoner med den tidligere toppsjefen sin (Dagbladet, 9.11.2015), som ifølge selskapets forrige årsrapport fikk en etikkbonus på 1,7 millioner kroner (Dagbladet, 3.11.2015). Selskapet som betalte milliardbeløp til en diktatordatter for konsesjonsrettigheter, ble også hardt straffet. Et gigantforlik er under oppseiling, ifølge Dagbladet (25.11.2015). VimpelCom må ventelig betale 775 millioner dollar, eller 6,7 milliarder kroner, i bøter til det landet der selskapet er registrert på børs, nemlig USA.
I de tre sakene nevnt over har manglende eller ineffektivt mottak av varsling gitt store konsekvenser. Fengselsbetjenten mister jobben og blir uføretrygdet, og det ble ikke tatt tak i arbeidsforholdene som fikk varsleren til å ta affære. En morder kunne ha sluppet unna med sin ugjerning i Monika-saken. Den mistenkte går fri i tre år. Varslere blir straffet med en kald skulder på sin arbeidsplass på politikammeret. Flere varslere rammes av helseplager og påfølgende langvarig sykefravær, og en ukultur får fortsette inntil politisjefen til slutt må ta sin hatt og gå - og etterlater en politienhet som i lang ettertid vil slite med omdømme og troverdighet. Og i Telenor må flere toppledere gå i unåde, etter å ha sviktet da det gjaldt som mest, i en korrupsjonssak der et illegitimt milliardbeløp skulle overføres for konsesjonsrettigheter. Varslere som kunne bidratt til å hindre korrupsjonen, blir mer eller mindre avvist på dørstokken, og det norske teleselskapet har fått en alvorlig brist i sitt omdømme.
VARSLING SOM FENOMEN I de senere år har begrepet varsling, eller whistle-blowing, blitt et stadig mer velkjent begrep i media, men også i befolkningen generelt. Varsling er når noen, vanligvis enkeltmennesker, sier ifra om ulovlige forhold på arbeidsplassen og påkaller oppmerksomhet ved å «blåse i fløyten». Varslingssaker dreier seg ofte om svært alvorlige forhold på den ene siden og arbeidstakere som forsøker å gjøre noe med situasjonen på den andre siden. For eksempel prøvde varslere å stoppe ulovlighetene og korrupsjonen i det amerikanske kraftselskapet Enron, ved å varsle om klanderverdig atferd hos toppsjefen Kenneth Lay (Brewer og Hansen 2004). Denne varslingen viste seg imidlertid å være forgjeves, og Enron kollapset i 2001, i en av USAs største finansskandaler, der milliarder av dollar gikk tapt, og der tusener mistet sine sparepenger eller plutselig sto uten arbeid.
Retten til å varsle forsvarlig ble lovfestet i 2007, i den reviderte arbeidsmiljøloven. Temaet forsvarlig varsling ble aktualisert i oktober 2015. Kommunikasjonssjef ved Den Nationale Scene Finn Bjørn Tønder sa opp jobben i protest mot lederstilen til administrerende direktør. I oppsigelsesbrevet påtar kommunikasjonssjefen seg rollen som varsler, der han «roper et kraftig varsku» mot det han omtaler som en teaterdiktator, og bruker sterke karakteristikker mot sin overordnede. Juristen Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, er imidlertid skeptisk til kommunikasjonssjefen og mener at han ikke har bedrevet forsvarlig varsling, når han henger ut sin sjef på en krenkende måte til en så stor mottakergruppe at det nærmest var uunngåelig at notisen finner vei til lokalpressen (Bergens Tidende, 12.10.2015; Bergens Tidende, 28.11.2015).
Ifølge den mest kjente definisjonen på varsling, formulert i 1985, er varsling en situasjon der et tidligere eller nåværende organisasjonsmedlem som har vært vitne til forseelser (ulovlige, uetiske eller kritikkverdige handlinger) på arbeidsplassen, varsler om dette til personer eller instanser som har mulighet til å endre på forholdet (Near og Miceli 1985). Ifølge denne definisjonen er altså både de som sier ifra internt i virksomheten, varslere, så vel som de som sier ifra til instanser utenfor virksomheten (eksternt). Definisjonen inkluderer både nåværende og tidligere organisasjonsmedlemmer. Varsling innebærer altså at man går videre me
Gå til medietDenne artikkelen handler om en side ved varsling, eller whistle-blowing, som i liten grad har vært undersøkt i litteraturen, nemlig mottak av varsling. Varsling kan som kjent ikke finne sted om det ikke er noen å varsle til. Artikkelen vil ta utgangspunkt i et datasett om varsling fra 2008 (Matthiesen, Bjørkelo og Nielsen 2008) og analysere sammenhenger som hittil ikke har vært belyst.
TRE HISTORIER Da jeg begynte å interesse meg for fenomenet varsling rundt år 2001, i forbindelse med en rettssak om mobbing og utstøtelse fra arbeidsplassen, var det stort sett kun brannvarslere man ble opplyst om, når man søkte i avisbasene på ordet «varsling» (jf. Matthiesen og Bjørkelo 2008). Retten viste liten forståelse for det aktuelle offeret for mobbing, som hadde gått til rettssak, og som søkte oppreisning for tap av jobb og helse. Rettssaken ble tapt. Vedkommende hadde vært så dumdristig at han hadde gitt beskjed om dårlig ledelse og slendrian blant sine kolleger i et fengsel, der han jobbet som fangevokter. «Sladrehank skal selv ha bank» var metabudskapet som sannsynligvis de fleste tilstedeværende satt igjen med da retten hadde fattet sin konklusjon, selv om den offisielle grunnen til at den uføre fangevokteren tapte juridisk, var foreldelse av saken. Denne tildragelsen skjedde før arbeidsmiljøloven i 2007 fikk et varslingstillegg der det slås fast at alle har rett til å varsle forsvarlig (§ 2.4), at gjengjeldelse mot forsvarlig varsling er forbudt (§ 2.5), samt at forholdene skal legges til rette for varsling (§ 3.6). Det ulykksalige for fangevokteren var at direktøren sendte ham hjem for å skrive rapport om forholdene. Lenge før rapporten var ferdig, var det kjent blant de ansatte at en Judas satt hjemme for å sladre på dem i en skriftlig rapport. Resultatet var utfrysing og fratakelse av arbeidsoppgaver, da ingen ville jobbe med varsleren. Fengselsbetjentens varslingsrapport ble aldri fullført. Direktøren hadde ingen heldig hånd med mottaket av varsling i dette tilfellet, for å si det mildt.
I Bergen døde en liten jente på åtte år i 2011, Monika Sviglinskaja. Det tok tre år før en kjenning av familien ble arrestert, mistenkt for mordet (Bergens Tidende, 22. oktober 2014). Monika-saken ble henlagt som selvmord, selv om dette er noe som skjer ytterst sjelden, og trass i at det var flere mistenkelige spor som tydet på at en ugjerning, nemlig mord, hadde funnet sted. Politietterforskeren Robin Schaefer leste seg opp på saken etter at han ble involvert i en potensielt tilstøtende sak. Han fant at flere forhold i etterforskningen var kritikkverdige, spor var ikke fulgt opp og vitner ikke avhørt eller avhørt godt nok, det var også funnet DNA-treff fra den mistenkte på den døde jenta. Schaefer varslet om dette til sine overordnede, saken gikk helt til topps i politidistriktet, før varslingen ble slått ned og etterforskeren bedt om å slutte å jobbe med saken. I etterkant av dette følte Schaefer seg frosset ut i jobben, rammet av ulovlige gjengjeldelser, han ble sykemeldt, og han skrev etter hvert også bok om sine mange negative opplevelser (Schaefer 2015). Saken ble gjenopptatt av politiet til slutt, da bistandsadvokaten til moren til den myrdete jenta, etter varsel fra Schaefer, fikk en uavhengig ekstern etterforsker til å se på saken, og fant tilsvarende feil som varsleren hadde påpekt.
Varsleren Robin Schaefer fikk siden flere priser for sin utrettelige innsats: Fritt Ord-prisen (VG, 5.3.2015), og Politiets Fellesforbunds Ildsjelpris (BT, 25.11.2015). På Bergen politikammer fratrådte politimesteren, blant annet etter beskyldninger om tildekking av sakens fakta, og politikammeret ble ilagt foretaksstraff, en bot på 100 000 kroner, for kollektiv grov uforstand i tjenesten, av Spesialenheten for politisaker (Dagbladet, 25.2.2015). Siden viste det seg at Schaefer ikke var alene, Bergen Politikammer sliter med minst seks varslersaker, ifølge Politiets Fellesforbund (25.2.2015). I stedet for å håndtere varslingene på en konstruktiv måte har varslerne blitt møtt med atferd som må tolkes som gjengjeldelse eller represalier etter varsling (Bergens Tidende, 26.6.2015).
Et nyere eksempel på dårlig eller manglende håndtering av varsling ble offentlig kjent på tampen av 2015. Det russiske teleselskapet VimpelCom, som Telenor er deleier i, og som har Telenor-representanter i styret, hadde betalt nærmere 220 millioner dollar, eller 1,7 milliarder kroner, i smørepenger til en usbekisk diktatordatter (Aftenposten, 12.11.2015). En eller flere varslere gikk sommeren og høsten 2011 til to personer høyt oppe i Telenor-systemet, da de reagerte på et mulig forsøk på korrupsjon. Da Telenor-ledelsen ble konfrontert med advarslene, skal de ha bedt varslerne om å ta kontakt med VimpelCom, ifølge Dagens Næringsliv (12.11.2015). En sentralt plassert kilde hevder at Telenor ignorerte bekymringene, og sier videre til avisen at det selvfølgelig er uholdbart når Telenor-ansatte som varsler om alvorlige bekymringer om korrupsjon, får beskjed om å snu i døren. En annen av lederne i Telenor sa at varsleren som kom til ham i 2011, var en troverdig person. Likevel ble varsleren avfeid på tynt grunnlag, ifølge Aftenposten (12.11.2015).
Da saken ble kjent i media, måtte flere høyt plasserte ledere i konsernledelsen forlate sine stillinger med øyeblikkelig virkning, fjernet av den nye toppsjefen Sigve Brekke. Styrelederen i Telenor ble også sparket av næringsminister Monica Mæland (Dagbladet, 30.10.2015). Telenor terminerte alle konsulentrelasjoner med den tidligere toppsjefen sin (Dagbladet, 9.11.2015), som ifølge selskapets forrige årsrapport fikk en etikkbonus på 1,7 millioner kroner (Dagbladet, 3.11.2015). Selskapet som betalte milliardbeløp til en diktatordatter for konsesjonsrettigheter, ble også hardt straffet. Et gigantforlik er under oppseiling, ifølge Dagbladet (25.11.2015). VimpelCom må ventelig betale 775 millioner dollar, eller 6,7 milliarder kroner, i bøter til det landet der selskapet er registrert på børs, nemlig USA.
I de tre sakene nevnt over har manglende eller ineffektivt mottak av varsling gitt store konsekvenser. Fengselsbetjenten mister jobben og blir uføretrygdet, og det ble ikke tatt tak i arbeidsforholdene som fikk varsleren til å ta affære. En morder kunne ha sluppet unna med sin ugjerning i Monika-saken. Den mistenkte går fri i tre år. Varslere blir straffet med en kald skulder på sin arbeidsplass på politikammeret. Flere varslere rammes av helseplager og påfølgende langvarig sykefravær, og en ukultur får fortsette inntil politisjefen til slutt må ta sin hatt og gå - og etterlater en politienhet som i lang ettertid vil slite med omdømme og troverdighet. Og i Telenor må flere toppledere gå i unåde, etter å ha sviktet da det gjaldt som mest, i en korrupsjonssak der et illegitimt milliardbeløp skulle overføres for konsesjonsrettigheter. Varslere som kunne bidratt til å hindre korrupsjonen, blir mer eller mindre avvist på dørstokken, og det norske teleselskapet har fått en alvorlig brist i sitt omdømme.
VARSLING SOM FENOMEN I de senere år har begrepet varsling, eller whistle-blowing, blitt et stadig mer velkjent begrep i media, men også i befolkningen generelt. Varsling er når noen, vanligvis enkeltmennesker, sier ifra om ulovlige forhold på arbeidsplassen og påkaller oppmerksomhet ved å «blåse i fløyten». Varslingssaker dreier seg ofte om svært alvorlige forhold på den ene siden og arbeidstakere som forsøker å gjøre noe med situasjonen på den andre siden. For eksempel prøvde varslere å stoppe ulovlighetene og korrupsjonen i det amerikanske kraftselskapet Enron, ved å varsle om klanderverdig atferd hos toppsjefen Kenneth Lay (Brewer og Hansen 2004). Denne varslingen viste seg imidlertid å være forgjeves, og Enron kollapset i 2001, i en av USAs største finansskandaler, der milliarder av dollar gikk tapt, og der tusener mistet sine sparepenger eller plutselig sto uten arbeid.
Retten til å varsle forsvarlig ble lovfestet i 2007, i den reviderte arbeidsmiljøloven. Temaet forsvarlig varsling ble aktualisert i oktober 2015. Kommunikasjonssjef ved Den Nationale Scene Finn Bjørn Tønder sa opp jobben i protest mot lederstilen til administrerende direktør. I oppsigelsesbrevet påtar kommunikasjonssjefen seg rollen som varsler, der han «roper et kraftig varsku» mot det han omtaler som en teaterdiktator, og bruker sterke karakteristikker mot sin overordnede. Juristen Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende, er imidlertid skeptisk til kommunikasjonssjefen og mener at han ikke har bedrevet forsvarlig varsling, når han henger ut sin sjef på en krenkende måte til en så stor mottakergruppe at det nærmest var uunngåelig at notisen finner vei til lokalpressen (Bergens Tidende, 12.10.2015; Bergens Tidende, 28.11.2015).
Ifølge den mest kjente definisjonen på varsling, formulert i 1985, er varsling en situasjon der et tidligere eller nåværende organisasjonsmedlem som har vært vitne til forseelser (ulovlige, uetiske eller kritikkverdige handlinger) på arbeidsplassen, varsler om dette til personer eller instanser som har mulighet til å endre på forholdet (Near og Miceli 1985). Ifølge denne definisjonen er altså både de som sier ifra internt i virksomheten, varslere, så vel som de som sier ifra til instanser utenfor virksomheten (eksternt). Definisjonen inkluderer både nåværende og tidligere organisasjonsmedlemmer. Varsling innebærer altså at man går videre me
