Ifølge offentlig politikk skal Norge være «verdens mest inkluderende samfunn» (AID, 2007a). Og i følge så vel den politiske som allmenne mening forutsetter et inkluderende samfunn likestilling mellom kjønnene (AID, 2007b). Kjønnslikestilling framstår i dag som en selvfølgelig verdi for den enkelte og normer for kjønnslikestilling er integrert i velferdsstatens tenkning og strategier (Melby, Ravn & Wetterberg, 2008).
Kjønnslikestilling blir forstått både som noe som langt på vei er oppnådd hos «oss» (Annfelt, 2011) og som dels tvang, dels gulrot for «nye» minoritetsetniske borgere (Gullikstad, 2010). Retorikken om kjønnslikestilling er entydig: Likestilling er et gode og det er «vi», det norske samfunnet, som «vet» hva kjønnslikestilling «er» og hvor skoen trykker også når det gjelder «dem». Minoritetsetniske kvinner og menn kommer selv i liten grad til orde (Salimi, 2013).
Sosialt arbeid er tildelt en viktig rolle i realiseringen av et inkluderende samfunn. Slikt arbeid vil alltid påvirkes av samfunnets større meningssammenhenger, og denne påvirkningen bør undersøkes. I artikkelen er formålet å vise hvordan interaksjoner mellom diskurser om kjønnslikestilling og diskurser om minoritetsetniske menn kan settes i spill i arbeid med de konkrete mennene.
Empirien er hentet fra utdanning i sosialt arbeid. De funnene vi har gjort peker mot utfordringer og muligheter for et (enda) mer ikke-diskriminerende sosialt arbeid. Vår påstand er at bevisstgjøring om, og destabiliseringer av utbredte forestillinger om kjønn og etnisitet kan bidra positivt i profesjonens arbeid med brukere med minoritetsetnisk bakgrunn.
Utdanning i flerkulturelt sosialt arbeid foregår i en kontekst der profesjonaliteten og det gode håndverket skal læres innenfor komplekse samspill mellom fagets verdier og samfunnets ulike oppfatninger av «oss selv» og «de andre». Dette gjelder også oppfatninger om menn og maskulinitet.
Diskurser om mannlighet har i dag en sentral plass i likestillingskonstruksjonene. Den nordiske pappaen er utropt til verdens beste (Carbin, 2005) og norske politikere har trukket etnisk norske menn fram som eksempler til etterfølgelse for såkalte innvandrerfedre (Hoel, 2013). I medier og i allmennheten blir etnisk norske menn forstått og framstilt som lojale til idealer om kjønnslikestilling, som gode og omsorgsfulle fedre og som menn som tar sin del av forpliktelsene på hjemmefronten (Brandth & Kvande, 2003; Holter & Aarseth, 1993; Johansson, 1998). Forskere finner konstruksjoner av et tilnærmet entydig bilde av etnisk nordiske, framtidsrettede menn som så blir kontrastert til innvandrermenn med en tradisjonell, ikke-kjønnslikestilt hypermaskulinitet (Gottzén & Jonsson, 2012; Hearn, 2012; Jensen, 2010; Walle, 2003).
Slike antakelser om likestilling mellom kjønn, sammen med noen bestemte bilder av maskulinitet har blitt definerende forestillinger med hensyn til hva det vil si å være norsk majoritet. Mye forskning har tematisert forestillinger om kvinner og femininitet som forskjellsmarkør mellom kulturer. Det har vært mindre oppmerksomhet på forestillinger om menns og maskulinitetens rolle i ulike forskjellsmarkeringer. Artikkelens andre formål er å bidra til å vise den viktige rollen forestillinger om mannlighet spiller når «de andre» blir konstruert som negativt forskjellige fra «oss», samtidig som vi vil vise hvordan slike konstruksjoner kan forhandles, imøtegås og overskrides.
Vår problemstilling er hvordan maskulinitet konstrueres i møter mellom unge sosialarbeidere/studenter i sosialt arbeid og mannlige innvandrere. Vi undersøker hvordan tilgjengelige diskurser om maskulinitet kan veves sammen i slike møter. Interagerer ulike forståelser av maskulinitet med sosialt arbeids normer om respekt for klienter og brukere? Ser vi kjønnsbetinget stigmatisering av minoritetsetniske, mannlige brukere? Eller finner vi produktive overlapninger mellom bilder av innvandrermaskulinitet og inkluderende strategier? Artikkelen innledes med kort å påpeke noen av de temaene som har vært diskutert i de senere årenes forskning om sosial inkludering generelt og sosialt arbeid spesielt. Her vil det framgå at et av temaene har vært hva ulike maktforhold og forståelsesformer kan bety for inkluderende strategier i og utenfor sosialt arbeid og utdanning. Vår artikkel kan leses som et innspill i denne diskusjonen. Deretter legger vi fram vårt materiale sammen med den teoretiske forståelsen og analyseverktøy. I hoveddelen av artikkelen drøfter vi to ulike caser fra utdanning i sosialt arbeid. Begge casene dreier seg om møter med mannlige migranter. Til slutt diskuterer vi noen effekter som de konstruksjonene vi har funnet, kan få i det praktiske arbeidet.
Sosialt arbeid - arena for inkludering
Inkludering er som nevnt en uttalt verdi og et mål for politisk arbeid. Det er også et oppdrag som noen av samfunnets profesjoner har særlige muligheter og forutsetninger for å bidra til. Utdanning i sosialt arbeid og andre profesjonsutdanninger som leverer arbeidskraft til samfunnets førstelinjetjenester har utvikling av normer og arbeidsredskaper for sosial inkludering som del av sitt kunnskapsgrunnlag. Med henvisning til Rugkåsa (2011) kan man si at dette er profesjonsutøvere som har en type omsorgspregede holdninger til arbeidet sitt. Ifølge henne har de ambisjoner om å bidra til at noen får et bedre liv. De oppfatter seg selv mer som hjelpere enn byråkrater og har idealer om å gjøre samfunnsnyttig arbeid og møte menneskers individuelle behov.
Institusjoner som utdanner disse profesjonsutøverne blir derfor stående i en særstilling. Ut fra politikkens forventninger skal de bidra til at velferdsstatens profesjoner internaliserer visjonene om inkludering (Bø, 2011; Leseth & Solbrække, 2011; Otterstad, 2008). Ut fra sosialt arbeids normative standarder skal dette foregå på måter som bidrar til å understøtte brukernes verdighet. Det må kreves forståelse, respekt og kultursensitivitet av denne type profesjonsutøvere, skriver Otterstad (2008:10).
I samsvar med slike nye og gamle forventninger har tverrkulturelle og flerkulturelle tilnærminger til sosialt arbeid fått stor plass i flere utdanningsløp. Teoretikere på området spør nå om hvordan det er mulig å utføre sosialt arbeid og yte effektiv hjelp på tvers av kulturer og i situasjoner som er preget av flerkulturalitet. Heydt og Sherman (2005) argumenterer for at et av de sentrale virkemidler må være å utvikle selvinnsikt. Studenter i sosialt arbeid må utvik-le erkjennelsen av hvordan frykt, uvitenhet og ulike «ismer» (rasisme, etnisisme, sexisme, etnosentrisme, heterosexisme med flere.) kan påvirke (også) sosialarbeideres forståelseshorisonter, holdninger og avgjørelser (Heydt og Sherman, 2005:27).
Forskere framhever også at studenter må lære å forholde seg til at velferdsstatens forvaltere med nødvendighet besitter makt. De diskuterer hvordan utdanningsinstitusjoner og individuelle profesjonsutøvere skal håndtere dette. For eksempel spør Østby (2008) hvilke perspektiver og forståelsesrammer studenter blir og bør utrustes med. På grunnlag av læreplaner og litteratur om etniske minoriteter i sosialt arbeid analyserer hun fram tre referanserammer for fortolkning av forholdet mellom majoritet og minoritet. Hun kaller dette henholdsvis et anti-rasistisk-, et ikke-undertrykkende- og et kulturperspektiv. Det sistnevnte var mest utbredt i de utdanningsinstitusjonene hun undersøkte og innebærer, ifølge henne, at det å forstå og handle i forhold til kulturelle forskjeller og utvikle kulturell forståelse har prioritet. Østby argumenterer for en blanding av perspektiver.
Kulturforskjeller bør verken tas for gitt eller bli den viktigste forklaringen på problemer. Hun etterlyser derfor mer fokus på kunnskaper om ikke-undertrykkende strategier og på samfunnsmessige faktorer som kan bidra til utstøting, rasisme og diskriminering. Ylvisaker (2004) har undersøkt sosialarbeideres håndteringer av maktapparatet og de effekter det kan ha for minoritetsetniske borgere. Ved å vise de negative effekter som kan følge av sosialt arbeid, underbygger hun implisitt Østbys etterlysning av et sterkere fokus på maktmekanismer gjennom utdanningsløpet.
Flere forskere er opptatt av de maktstrukturer sosialarbeideren selv er underlagt (Ghosh, 2007; Mattsson, 2010; Qureshi 1997, 2008). Her sikter vi dels til de begrensninger på handlefrihet som lover og regelverk legger, men først og fremframst på makt i foucaultiansk forstand, altså som de framherskende makt-vitensformer i et samfunn og/eller dets institusjoner som alle på forskjellige måter og i vekslende grad gjør til sine egne (Foucault, 1995). Forskere som de foran nevnte etterlyser mer oppmerksomhet på slik makt ikke minst i et sosialt arbeid preget av flerkulturalitet.
Ved siden av mer vekt på minoritetenes posisjoner innebærer en slik inngang økt oppmerksomhet rettet mot majoritetens blindheter. Også majoritet er underlagt makt-vitensformer som får dens egne verdier, væremåter og organiseringer til å framstå som de naturlige, og gjerne beste, måtene å tenke og handle på. Majoritetens verdier og virkelighetsforståelser tas for gitt og tildeles universell gyldighet (Gullestad, 2002). I sosialt arbeid kan dette for eksempel ha som konsekvens at sosialarbeideren, til tross for gode intensjoner og ønsker om respekt og likeverdighet, agerer som systemets talerør heller enn som klientens advokat (Ghosh, 2007:322).
