Vi lever i et samfunn gjennomsyret av interesse for kunst og kultur. Nesten alle er enige om at vi skal ha et profesjonelt kulturliv på høyt nivå i dette landet. Til tross for denne rørende enigheten om kunstens og kulturens betydning, eksisterer en annen og mer bekymringsfull enighet på tvers av politiske skillelinjer: Kunst og kultur er middel for å oppnå «noe» og har ikke råderett over premissene for dens eksistens og overlevelsesevne.
Kunst og kultur er viktig, men hvordan feltet skal finansieres, organiseres og virkeliggjøres, er ikke like selvsagt. «Lik og del» genererer ikke inntekt, og revideringen av åndsverkloven det siste året viser at grunnleggende prinsipper og verdier mange av oss tar for gitt, er under sterkt press.
Hvordan kan man best legge til rette for at kunsten kan være tilpasset de faktiske forhold, og samtidig være autonom? Hvordan får man den beste kunsten, og er det egentlig et mål i seg selv? Hva skaper kvalitet, og hva er offentlige instansers mest gunstige bidrag for at interessante, skapende miljøer får blomstre og utvikle seg?
* Maria Utsis innlegg «Er kunst og kultur egentlig viktig?»
Bruker vi kulturmidlene riktig? Søknadsprosessen.
Ved bruk av offentlige midler må det settes krav og forpliktelser til dem som skal motta tilskudd. Vi ønsker en høy standard på behandlingen av søknader, og det krever en del byråkrati og en strømlinjeformet prosess. På den annen side er ingen tjent med kunst som tilpasser seg systemet i for stor grad. Balansen er komplisert, og den som finner en løsning vil jeg gjerne lytte til!
Jeg har selv både lest og skrevet et utall søknader til offentlige instanser de siste ti årene. På begge sider av bordet er det mye som er tannløst og uengasjert. Jeg vet at dette ikke stemmer med det jeg ser ute i feltet, men kunsten å skrive søknader er blitt en e
