- Jeg har spredd meg overalt, sukker hun og finkjemmer stolradene før hun forsvinner inn bak scenen.
Motvillig frontfigur
- Så var jeg bare søtten år, med kort rett klipp blant utslått hår, og kjærlighetens rare spill var kun for dem som hørte til.
- Godkjent?
Hun myser mot et par blodfans som er kommet for å få med seg lydprøven. Anslagsvis et tiår under myndighetsalder. Unga nikker.
Om noen timer vil flere hundretalls mennesker overdøve det astmatiske ventilasjonsanlegget, det vil være for mørkt til å se tyggisen i teppet og malinga som flasser av veggene, og vi bryr oss ikke heller, for oppmerksomheten er retta mot hovedpersonen i lyskasterens midte: Frida.
- Det jeg har kjempa mest med er å være frontfigur, å stå på scenen og ta den plassen. Jeg har en trekning bakover, og det har krevd ganske mye å stå der og mene det.
- Hvorfor kan de synge så sterkt?
Å være hovedrolle er muligens ikke nedfelt i Fridas DNA, men sangen er.
Som datter av visesanger og forfatter Tor Karseth var visebøkene og gitaren alltid innen rekkevidde hjemme på Ridabu i Hedmark. Å synge handla om det intime forholdet mellom henne og gitaren, om allsang i stua, om fellesskap, og undring over hvorfor hun hørtes så annerledes ut:
- Jeg har stått i barnekor, hørt andre stemmer og lurt på hvorfor de låter sånn og jeg sånn, hvorfor kan de synge så sykt sterkt? Céline Dion - hvordan kommer hu seg opp dit? Jeg trur jeg lengta etter en måte å synge på som gjorde at jeg kunne synge sånn som jeg sang, forklarer Frida, når vi treffer henne på Kulturhuset i Oslo, dagen før Rockefeller-konserten.
Den luftige stemmen, som ikke klatrer uanstrengt opp i høyden, ble ikke valgt til å bekle solistroller.
- Det gjorde meg kanskje nysgjerrig på hvordan det var å være den som synger aleine, men jeg var ikke så interessert i å synge foran noen, medgir hun.
Lydprøve på Rockefeller: Frida prøver med bandet foran svært unge blodfans som ikke er gamle nok til å komme inn på konserten seinere på kvelden.
Marte Bjerke
Å utsette seg for det man ikke kan
Hedmarkingen er langsom. Ifølge Frida. Likevel har hun et annet karaktertrekk som er vel så påfallende som hedmarkingens treighet: Framdriften og et hode som aldri slutter å utfordre. Slikt gir seg utslag i en del frivillig selvpisking.
- Jeg tenkte at hvis jeg har lyst til å synge, må jeg finne ut om jeg kan det, og om jeg takler å stå på en scene, så derfor tok jeg først et år på teaterlinje på Sunnhordland folkehøgskole, forklarer Frida om valgene hun sto overfor etter musikklinja på Stange, der hun hadde klarinett som hovedinstrument.
- Og jeg hata å drive med teater. Helt jævlig. Det kan du ikke skrive i Musikkultur, hvisker hun spøkefullt, og utdyper:
- Jeg likte jo å være del av en gjeng i syngespill og sånt, men det å leke med roller og id