Bedre Skole
16.11.2018
Hva som skjedde da makten over skolehverdagen i Oslo-skolen ble flyttet vekk fra lærere og rektorer og over til områdedirektører og byråkrater.
Simon Malkenes er lærer og samfunnsdebattant. Han er forfatter av boken Bak fasaden i Osloskolen (2014), men ble for alvor kjent i mars 2018 da han beskrev skolen han arbeidet på
i Dagsnytt 18. Historien han fortalte, og det at den ble fortalt, fikk konsekvenser. På Ulsrud skole, der han arbeidet, ble det ført personalsak mot Malkenes. Han fikk varslerprisen, ble sykemeldt og sluttet i lærerjobben på Ulsrud. Til tross for alt medietrykket han ble utsatt for i denne perioden - eller kanskje motivert av dette - publiseres nå en ny bok fra Malkenes: Det store skoleeksperimentet. Innledningsvis skriver Malkenes at boken er en kritikk av en av de mest markante skolereformene i norsk historie, Kunnskapsløftet, og den styringsideologien som ble innført sammen med den nye læreplanen. I boken får leserne en grundig presentasjon av hvordan byråkrater, konsulenter, ideologisk orienterte forskere og utdanningsetaten styrer Oslo-skolen. Vi kjenner til at det er turbulens i skoleetaten i Oslo, men for mange av oss er det vanskelig helt å forstå hva som foregår. Boken kan på den måten bidra til å kaste lys over hvordan Oslo-skolen styres, slik lektor og pedagog Malkenes opplever det.
Det store skoleeksperimentet
Boken har tittelen Det store skoleeksperimentet, med underoverskriften makt, barn og forretningsliv i «verdens beste skole». Som tittelen forteller, er det skolen som bedrift, styrt etter økonomiske modeller, for og gjennom bruk av konserner, som er grunntematikken i boken. Grunnleggende spørsmål som stilles i boken er: Hva skjer med skolen når den blir styrt, ikke etter pedagogiske innsikter og antagelser, men for optimalisering av effektivitet og lønnsomhet målt som høye prestasjoner, hvordan rammer dette barna/ elevene, og hva skjer med dem som kritiserer systemet.
Malkenes' strategi for å besvare disse spørsmålene er, i tillegg til egne erfaringer som lærer, å lese seg opp og lete etter bakgrunnen for de avgjørelser som tas sentralt. Han presenterer teorier om økonomistyring og viser hvordan disse har fått gjennomslag i ledelse og styring av Oslo-skolen. Dette gjør han ved å be om innsyn - og ofte få flere avslag før han mottar en sladdet versjon. Dette er viktige sakspapirer der forhold og avtaler mellom skoleetaten og konsulentfirmaer er synlige. Han viser også hvordan noen forskere, særlig knyttet til BI, blir brukt både for å foreslå, begrunne empirisk og teoretisk, samt evaluere prosjekter i skolen. Det han fundamentalt viser i boken, er hvordan skolens oppdrag er i endring - fra å være et pedagogisk oppdrag til å bli et økonomisk prosjekt. Malkenes kaller dette en «fortiet virkelighet» og refererer innledningsvis i boken fra et intervju med en journalist der Malkenes selv uttaler at det burde vært ett
#metoo for lærere, fordi «det er mange fortellinger her som er problematiske, og som man bør være interessert i å undersøke. Man bør spørre ‘Kan det stemme at det er slik'» (side 15). Han henviser her til hvordan han har opplevd å bli møtt av skoleetaten og politikere når han har forsøkt å ta opp ting han mener er problematiske med styringen av skolen.
Malkenes skriver om maktutøvelse og disiplinering av lærere, rektorer og elever, alt for å fremme ett uttalt mål: å gjøre skolen til verdens beste. Når det blir protestert mot for sterk målstyring, bruker politikerne ifølge Malkenes en stridsretorikk. Dette er ikke Malkenes alene om å mene, og det er holdepunkter for at stridsretorikken har sitt opphav i endringer i skolepolitikken da Kunnskapsløftet ble utarbeidet. Under arbeidet med reformen endret språket om skolen seg. Dette medførte igjen en endring i forståelsen av hva skolens oppgave skal være og endring i den politiske og byråkratiske holdningen til elever, lærere, pedagoger og forskere. Helge Ole Bergesens bok Kampen om kunnskapsskolen fra 2006 er en god start for å forstå hva som skjedde. Ifølge Bergesen var det mye som sto på spill, og det som sto på spill er ideologisk. I boken til Bergesen, som var statssekretær for utdanningsminister Kristin Clemet og en sentral ideolog i utviklingen av skolereformen, skriver han at endringene i skolens innhold er ideologiske og nødvendigvis fører til ideologisk strid. Malkenes skriver at kunnskapsløftet medførte «uintenderte konsekvenser» for livet på skolen og «de feilslåtte tiltakene som ble satt inn for å løse disse problemene». Noe av det som ifølge Malkenes gikk galt, var at «makten over skolehverdagen ble flyttet vekk fra lærere og rektorer og over til områdedirektører og byråkrater, der man skapte en kultur der omdømme og mediehåndtering ble viktige
Gå til medieti Dagsnytt 18. Historien han fortalte, og det at den ble fortalt, fikk konsekvenser. På Ulsrud skole, der han arbeidet, ble det ført personalsak mot Malkenes. Han fikk varslerprisen, ble sykemeldt og sluttet i lærerjobben på Ulsrud. Til tross for alt medietrykket han ble utsatt for i denne perioden - eller kanskje motivert av dette - publiseres nå en ny bok fra Malkenes: Det store skoleeksperimentet. Innledningsvis skriver Malkenes at boken er en kritikk av en av de mest markante skolereformene i norsk historie, Kunnskapsløftet, og den styringsideologien som ble innført sammen med den nye læreplanen. I boken får leserne en grundig presentasjon av hvordan byråkrater, konsulenter, ideologisk orienterte forskere og utdanningsetaten styrer Oslo-skolen. Vi kjenner til at det er turbulens i skoleetaten i Oslo, men for mange av oss er det vanskelig helt å forstå hva som foregår. Boken kan på den måten bidra til å kaste lys over hvordan Oslo-skolen styres, slik lektor og pedagog Malkenes opplever det.
Det store skoleeksperimentet
Boken har tittelen Det store skoleeksperimentet, med underoverskriften makt, barn og forretningsliv i «verdens beste skole». Som tittelen forteller, er det skolen som bedrift, styrt etter økonomiske modeller, for og gjennom bruk av konserner, som er grunntematikken i boken. Grunnleggende spørsmål som stilles i boken er: Hva skjer med skolen når den blir styrt, ikke etter pedagogiske innsikter og antagelser, men for optimalisering av effektivitet og lønnsomhet målt som høye prestasjoner, hvordan rammer dette barna/ elevene, og hva skjer med dem som kritiserer systemet.
Malkenes' strategi for å besvare disse spørsmålene er, i tillegg til egne erfaringer som lærer, å lese seg opp og lete etter bakgrunnen for de avgjørelser som tas sentralt. Han presenterer teorier om økonomistyring og viser hvordan disse har fått gjennomslag i ledelse og styring av Oslo-skolen. Dette gjør han ved å be om innsyn - og ofte få flere avslag før han mottar en sladdet versjon. Dette er viktige sakspapirer der forhold og avtaler mellom skoleetaten og konsulentfirmaer er synlige. Han viser også hvordan noen forskere, særlig knyttet til BI, blir brukt både for å foreslå, begrunne empirisk og teoretisk, samt evaluere prosjekter i skolen. Det han fundamentalt viser i boken, er hvordan skolens oppdrag er i endring - fra å være et pedagogisk oppdrag til å bli et økonomisk prosjekt. Malkenes kaller dette en «fortiet virkelighet» og refererer innledningsvis i boken fra et intervju med en journalist der Malkenes selv uttaler at det burde vært ett
#metoo for lærere, fordi «det er mange fortellinger her som er problematiske, og som man bør være interessert i å undersøke. Man bør spørre ‘Kan det stemme at det er slik'» (side 15). Han henviser her til hvordan han har opplevd å bli møtt av skoleetaten og politikere når han har forsøkt å ta opp ting han mener er problematiske med styringen av skolen.
Malkenes skriver om maktutøvelse og disiplinering av lærere, rektorer og elever, alt for å fremme ett uttalt mål: å gjøre skolen til verdens beste. Når det blir protestert mot for sterk målstyring, bruker politikerne ifølge Malkenes en stridsretorikk. Dette er ikke Malkenes alene om å mene, og det er holdepunkter for at stridsretorikken har sitt opphav i endringer i skolepolitikken da Kunnskapsløftet ble utarbeidet. Under arbeidet med reformen endret språket om skolen seg. Dette medførte igjen en endring i forståelsen av hva skolens oppgave skal være og endring i den politiske og byråkratiske holdningen til elever, lærere, pedagoger og forskere. Helge Ole Bergesens bok Kampen om kunnskapsskolen fra 2006 er en god start for å forstå hva som skjedde. Ifølge Bergesen var det mye som sto på spill, og det som sto på spill er ideologisk. I boken til Bergesen, som var statssekretær for utdanningsminister Kristin Clemet og en sentral ideolog i utviklingen av skolereformen, skriver han at endringene i skolens innhold er ideologiske og nødvendigvis fører til ideologisk strid. Malkenes skriver at kunnskapsløftet medførte «uintenderte konsekvenser» for livet på skolen og «de feilslåtte tiltakene som ble satt inn for å løse disse problemene». Noe av det som ifølge Malkenes gikk galt, var at «makten over skolehverdagen ble flyttet vekk fra lærere og rektorer og over til områdedirektører og byråkrater, der man skapte en kultur der omdømme og mediehåndtering ble viktige
