Bokens første hoveddel, del I, består av introduksjon til maktteorier og metode. I kapittel 2 gjøres det rede for deres maktforståelse, kapittel 3 fremstår som et metodekapittel hvor det redegjøres for det å analysere makt i tekst.
I KAPITTEL 1 presenteres hensikten med boka; å vise hvordan makt i vår tid fremtrer og forvaltes. Forfatterne innfører uttrykket velferdsmakt og mener med det maktformer knyttet til velferdsstaten og velferdsprofesjonenes yrkesutøvelse. De er særlig opptatt av å tematisere nye maktuttrykk som har fulgt i kjølvannet av de senere årenes omorganisering av offentlig sektor, gjerne omtalt som New Public Management (NPM). Velferdsmakt er pakket inn i nytt språk. Makten frir til oss i språket, for eksempel er det i språket at ungdomstiltak gjør seg til noe annet enn fengsel og tilsyn til noe annet enn kontroll. Foruten nye språklige uttrykksformer er bruk av tekster typisk i dagens profesjonsutøvelse.
BOKEN STUDERER ikke bare nye maktformer, men introduserer også måter å studere makt på. De analyserer tekster ved å låne maktforståelser fra Michel Foucault. Poenget er ikke å illustrere hans maktforståelse, men hente fortolkningshjelp til deres utvalgte case. De får hjelp av Foucault til å stille spørsmål og reflektere.
Del II, III og IV inneholder konkrete tekstanalyser, hentet fra et bredt spekter av velferdsutøvelse i velferdsstaten. Alle kapitlene i disse tre delene viser hvordan makt kan analyseres i tekster, lesningen bidrar til innsikt og forståelse av dekonstruksjon i tekstanalyse. Dekonstruksjon er en form for nærlesning som har som formål å vise at en tekst ikke er en ideologisk enhet, men alltid kan tolkes på mer enn én måte. Formålet med dekonstruksjonene er ikke å ødelegge teksten eller frata den enhver betydning, men å åpne den ved å skape bevissthet om dens kompleksitet og meningsmangfold. Dekonstruksjonen undersøker om tekster er konstruert slik at de sender ut andre signaler og budskap enn det som er eksplisitt formulert. Gjør tekster noe annet enn det de sier?
DEL II HAR fått overskriften Styring av velferdsstatens virksomheter og tar for seg offentlige dokumenter som stortingsmeldinger, helse- og sosialmeldinger fra Helsetilsynet i fylkene og styringsdokumenter og rapporter fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT).
Del III omhandler Styring av profesjonsutøvelsen. Her er et skjema for å kartlegge symptomer, ubehag og smerter hos pasienter, reglement for drift av asylmottak og rapporter fra Redd Barna og NOAS om alderstesting av enslige mindreårige asylsøkere gjenstand for tekstanalyse.
I Del IV om Styring av velferdsstatens brukere går forfatterne inn i tekster som omhandler relasjonen mellom velferdsstatens brukere og velferdsstatenes tjenester/tjenesteytere. Det er kartleggingsverktøy, hvor det i analysene stilles spørsmål om: Hvordan bidrar en kartleggingstekst til å forme brukeres selvbilde og selvforståelse (kapittel 11). Det er etterutdanningsplan om empowerment hvor spørsmålet som belyses er: Hvordan fremstilles maktrelasjoner mellom brukere og hjelpere i planteksten? (Kapittel 12.) Og det er tekster som debatterer egne ungdomsfengsler hvor analysene guides av spørsmålet: Hvilke implisitte forståelser av forholdet mellom straff og disiplinerende oppdragelse kommer til uttrykk i debattene? (Kapittel 13). I alle disse kapitlene hentes det inspirasjon fra Michel Foucaults tenkning om makt som noe som utøves og fremstår i alle relasjoner, ikke som noe en person er i besittelse av i kraft av kjønn, alder eller posisjon.
JEG VIL TREKKE fram ett av kapitlene fra del IV: Kapittel 11 «Å forme brukers arbeidsvilje». Dette er basert på Ida Solvangs masteroppgave i sosialt arbeid vel Høgskolen i Oslo1). Her analyseres et kartleggingsverktøy som ble brukt i forbindelse med utredning av sosialklienters arbeidsevne de første årene etter at Nav ble etablert. Verktøyet ble kalt Kartlegging av arbeidsevne i sosialtjenesten (KIS) og var en forløper for arbeidsevnevurderingen som brukes nå. Utgangspunktet er at offentlige myndigheters kartlegging av arbeidsevne speiler samfunnspolitiske oppfatninger om arbeid og arbeidets verdi. Flere land har innsett at en hensiktsmessig måte å redusere velferdsutgiftene på er å få så mange som mulig i arbeid. I tillegg argumenteres det for at inntektssikring ved arbeid har mange sosiale fordeler for arbeidstakeren. Arbeidslinja er i dag et hovedprinsipp i norsk velferdspolitikk og utgangspunkt for de fleste nyere tiltak i arbeids- og trygdepolitikken.
KARTLEGGINGSVERKTØYET KIS skal bidra til at den enkelte mottaker av sosiale ytelser blir bedre i stand til å sørge for seg selv gjennom eget arbeid. Det består av et avkryssingsskjema og to informasjonsskriv, ett til bruker og ett til veileder. Forfatterne går inn i de to informasjonsskrivene med spørsmål om hvordan de bidrar til å forme brukeres selvbilde og selvforståelse. Med utgangspunkt i Foucaults subjektiveringsbegrep ser de på hvordan kartleggingsverktøyet fungerer som subjektivering av brukeren. Utgangspunktet er forestillingen om at et subjekt ikke er noe man er eller har, men noe som skapes, og som tildeles gjennom diskursen. Ved å forme diskursen tilbyr velferdsstaten brukeren bestemte subjektposisjoner og utelukker andre.
Informasjonen til brukeren betoner sterkt at bruker har hovedansvar for sin situasjon som arbeidsløs. I dette informasjonsskrivet henvender skriver seg til bruker med retoriske spørsmål om hva han eller hun kan gjøre for å komme i arbeid. Bruker subjektiveres som herre i eget hus, men med plikt til å benytte enhver mulighet for å bli selvhjulpen. Det er brukerens avhengighet av ytelser som gjør at sosialtjenesten kan stille forventninger til ham eller henne. Sosialtjenesten fremstilles som hjelper, men med rett til å stille krav.
I INFORMASJONEN til veilederen beskrives veilederen med en lederrolle under kartleggingsforløpet. Veilederen skal motivere brukeren til å ta egne ressurser i bruk. Brukerens selvstyring settes under tydelig administrasjon. Veilederens maktrolle blir tydelig. Mens informasjonsskrivet til bruker framhever brukerens ansvar for endring, understreker skriver brukers avmakt og avhengighet i teksten som er rettet mot veileder. Brukeren tilskrives ansvar for situasjonen, men veileder tilskrives myndighet til å avgjøre hva som vektlegges i kartleggingen og hva som skal skje videre.
Denne analysen av informasjonsskrivene har hatt som mål å tydeliggjøre den underkommuniserte makten som er innebygget i teksten. Makten som er gjemt i veiledningen til bruker og Nav-ansatt, gir nøkler til å skape selvforståelse for brukeren og bidrar til veileders holdningsdannelse og handlinger overfor bruker.
Med henvisning til Foucaults forståelse av subjektivering vektlegger forfatterne at diskurser tilbyr og lukker for bestemte posisjoner og måter å tenke på s
