Kjøkkenskriveren
16.12.2024
- Wow, jeg kan nesten ikke tro det. Eller som vi sier i Bergen; Eg e helt månebedotten. Dette er en anerkjennelse jeg setter utrolig høyt, kanskje noe av det største jeg har opplevd i karrieren.
Det var en overrasket og glad Ronny Nilsen som mottok Matomsorgsprisen på Tines fagseminar i slutten av oktober. Han har vært nominert til prisen tidligere, og i år skulle det altså bli hans tur. Juryen var enstemmig i sitt valg. - Årets prisvinner kombinerer faglig dyktighet, innovasjon og et genuint engasjement for pasientene. Han viser at god matomsorg handler om mer enn bare næring - det handler om å skape trygghet, glede og verdighet i hvert eneste måltid. Juryen er stolt over å tildele Matomsorgsprisen 2024 til en fagperson som virkelig gjør en forskjell, uttalte juryleder Ivar Villa. Hva prisen betyr for Ronny Nilsen utdypet han i takketalen foran en fullsatt sal av kjøkken- og pleiepersonell:
- Det å motta prisen er en påminnelse om det kollektive arbeidet vi alle gjør. Matomsorg er noe som krever både hjerte og sjel og vi er mange hver dag som legger ned en enorm innsats for å sikre at alle får måltider som ikke bare er næringsrike, men også gir glede og trygghet. Dette er noe som ikke må undervurderes - maten vi serverer har kraft til å påvirke både helse og velvære på en dypere måte.
TIDLIG KRØKES
Ronny Nilsen visste allerede som 11-åring at han ville bli kokk, selv om han den dag i dag er slektas første og eneste kokk. På juniorklubben på skolen havnet han raskt i serveringsluka med kokkelue på snei. På spørsmål om hvem som er hans kokkeforbilde, nevner han sin egen mormor. Og spesielt den gode lukten av hennes hjemmelagede kjøttsuppe. Den kan han kjenne den dag i dag bare han snakker om suppa. Mormor hadde absolutt en matfaglig standard, selv om hun ikke var kokk. «Kaller dere dette bergensk fiskesuppe? Det smakte det ikke», kunne hun si til betjeningen når hun var på kafe i Bergen med barnebarnet. En annen dame med matfaglig standard som har satt varige spor, er Ingrid Espelid Hovig. Med én kanal på tv-en kom heller ikke Ronny Nilsen unna hennes matformidling i oppveksten.
OMVEIER OG BLINDVEIER
Alle veier fører til Rom, heter det. Selv om målet om kokkelue lyste i horisonten, var det fagbrev som servitør det skulle ende opp med. Først 20 år senere skulle han ta fagbrev som institusjonskokk som privatist. I mellomtiden jobbet han som ufaglært kokk både i militærtjenesten og i Bergen fengsel.
- I 2011 sto jeg foran et valg. Skal jeg fortsette som kokk eller gå videre, forteller han.
Etter tre år som kjøkkensjef på Betanien sykehus, forsøkte han seg innen salg. Det var en blindvei. I 2015 ble han ansatt som kjøkkensjef ved NKS Olaviken alderspsykiatriske syke
Gå til mediet- Det å motta prisen er en påminnelse om det kollektive arbeidet vi alle gjør. Matomsorg er noe som krever både hjerte og sjel og vi er mange hver dag som legger ned en enorm innsats for å sikre at alle får måltider som ikke bare er næringsrike, men også gir glede og trygghet. Dette er noe som ikke må undervurderes - maten vi serverer har kraft til å påvirke både helse og velvære på en dypere måte.
TIDLIG KRØKES
Ronny Nilsen visste allerede som 11-åring at han ville bli kokk, selv om han den dag i dag er slektas første og eneste kokk. På juniorklubben på skolen havnet han raskt i serveringsluka med kokkelue på snei. På spørsmål om hvem som er hans kokkeforbilde, nevner han sin egen mormor. Og spesielt den gode lukten av hennes hjemmelagede kjøttsuppe. Den kan han kjenne den dag i dag bare han snakker om suppa. Mormor hadde absolutt en matfaglig standard, selv om hun ikke var kokk. «Kaller dere dette bergensk fiskesuppe? Det smakte det ikke», kunne hun si til betjeningen når hun var på kafe i Bergen med barnebarnet. En annen dame med matfaglig standard som har satt varige spor, er Ingrid Espelid Hovig. Med én kanal på tv-en kom heller ikke Ronny Nilsen unna hennes matformidling i oppveksten.
OMVEIER OG BLINDVEIER
Alle veier fører til Rom, heter det. Selv om målet om kokkelue lyste i horisonten, var det fagbrev som servitør det skulle ende opp med. Først 20 år senere skulle han ta fagbrev som institusjonskokk som privatist. I mellomtiden jobbet han som ufaglært kokk både i militærtjenesten og i Bergen fengsel.
- I 2011 sto jeg foran et valg. Skal jeg fortsette som kokk eller gå videre, forteller han.
Etter tre år som kjøkkensjef på Betanien sykehus, forsøkte han seg innen salg. Det var en blindvei. I 2015 ble han ansatt som kjøkkensjef ved NKS Olaviken alderspsykiatriske syke
