Bedre Skole
10.06.2016
Det er en generell oppfatning at læreryrkets status har falt. En undersøkelse viser imidlertid at læreren ikke nødvendigvis har lavere status enn andre yrkesgrupper innenfor samme utdanningsnivå. Og når det gjelder utdanningsspørsmål, nyter lærerne større tillit enn både rektorer, utdanningsforskere og lokalpolitikere.
Basert på data fra en spørreundersøkelse gjennomført høsten 2015, ser vi i denne artikkelen nærmere på lærernes status i befolkningen og befolkningens tillit til lærere. Lærerne utgjør en stor og viktig yrkesgruppe. I 2010 ble, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB), drøye 124 000 årsverk utført av lærere (Roksvaag & Texmon, 2012, s. 11). Lærerne skal utvikle barn og unges kunnskaps- og verdimessige grunnlag for videre utdanning og yrkesliv, og for deltakelse som samfunnsmedlemmer og medborgere. At lærerne har så viktige samfunnsoppgaver, tilsier at det er rimelig at de også møter anerkjennelse og respekt for sitt arbeid.
Det er imidlertid en utbredt oppfatning både i media og i forskningslitteraturen at læreryrkets status har falt. Et talende eksempel på medienes fremstilling av læreryrket finner vi i artikkelen «Yrket som falt fra statustoppen» i Aftenposten fra 25. januar 2015:
En gang var læreren en autoritet i samfunnet. En som folk så opp til, som hadde status, en som mange drømte om å bli. I dag er ikke læreryrket lenger der oppe i toppsjiktet av statusyrker sammen med lege og ingeniør.
Tanken om læreryrkets statusfall er likevel ikke ny. I 2000 skrev Høgsnes (s. 77) om lærernes deklassering og hevdet at «De har utviklet seg til en yrkesgruppe som forbindes med et belastende og underbetalt arbeid». Tilsvarende bilder av et yrke med fallende prestisje ble også tegnet på 1980- og 1990-tallet (Hagemann, 1992; Rovde, 2014). Hagemann (1992, s. 242) trekker imidlertid i tvil at læreryrkets posisjon i «det gamle samfunnet» noen gang var spesielt høy, og viser til en rekke eksempler på misnøye med lærernes status i ulike perioder.
Å studere læreryrkets status er også interessant fordi dette er et spørsmål preget av sterke overbevisninger, med varierende empirisk belegg. To studier fra ulike tidsperioder, 1950- og 1980-tallet, finner at lærere og lektorers plassering i yrkeshierarkiet er på omtrent samme nivå som andre grupper med liknende utdanningsnivå (Aubert, Haldorsen & Tiller, 1956; Knudsen & Ringdal, 1984). I en meningsmåling fra 2009 rangeres læreres status noe lavere enn politi, sykepleier og håndverker, men høyere enn offentlig saksbehandler (MediaCom, 2009). Disse undersøkelsene lar seg ikke uten videre sammenlikne, da den første viser til læreres egne rangeringer, den andre til studenters rangeringer, og den tredje til et utvalg av befolkningen. I det følgende vil vi skissere noen antatte grunner til det påståtte fallet i status, før vi presenterer våre resultater og diskuterer disse.
Antatte grunner til statusfall Hva antas å være grunnene til det påståtte statusfallet? Her er bildet noe uoversiktlig, og det er langt fra klart om de utviklingstrekk som beskrives, er å forstå som årsak til et eventuelt statusfall eller som et uttrykk for allerede redusert status. For eksempel kan nedgang i lærernes relative lønn forstås på begge måter. Et forhold som ofte forstås som uttrykk for lav status, er de senere års svake rekruttering til
Gå til medietDet er imidlertid en utbredt oppfatning både i media og i forskningslitteraturen at læreryrkets status har falt. Et talende eksempel på medienes fremstilling av læreryrket finner vi i artikkelen «Yrket som falt fra statustoppen» i Aftenposten fra 25. januar 2015:
En gang var læreren en autoritet i samfunnet. En som folk så opp til, som hadde status, en som mange drømte om å bli. I dag er ikke læreryrket lenger der oppe i toppsjiktet av statusyrker sammen med lege og ingeniør.
Tanken om læreryrkets statusfall er likevel ikke ny. I 2000 skrev Høgsnes (s. 77) om lærernes deklassering og hevdet at «De har utviklet seg til en yrkesgruppe som forbindes med et belastende og underbetalt arbeid». Tilsvarende bilder av et yrke med fallende prestisje ble også tegnet på 1980- og 1990-tallet (Hagemann, 1992; Rovde, 2014). Hagemann (1992, s. 242) trekker imidlertid i tvil at læreryrkets posisjon i «det gamle samfunnet» noen gang var spesielt høy, og viser til en rekke eksempler på misnøye med lærernes status i ulike perioder.
Å studere læreryrkets status er også interessant fordi dette er et spørsmål preget av sterke overbevisninger, med varierende empirisk belegg. To studier fra ulike tidsperioder, 1950- og 1980-tallet, finner at lærere og lektorers plassering i yrkeshierarkiet er på omtrent samme nivå som andre grupper med liknende utdanningsnivå (Aubert, Haldorsen & Tiller, 1956; Knudsen & Ringdal, 1984). I en meningsmåling fra 2009 rangeres læreres status noe lavere enn politi, sykepleier og håndverker, men høyere enn offentlig saksbehandler (MediaCom, 2009). Disse undersøkelsene lar seg ikke uten videre sammenlikne, da den første viser til læreres egne rangeringer, den andre til studenters rangeringer, og den tredje til et utvalg av befolkningen. I det følgende vil vi skissere noen antatte grunner til det påståtte fallet i status, før vi presenterer våre resultater og diskuterer disse.
Antatte grunner til statusfall Hva antas å være grunnene til det påståtte statusfallet? Her er bildet noe uoversiktlig, og det er langt fra klart om de utviklingstrekk som beskrives, er å forstå som årsak til et eventuelt statusfall eller som et uttrykk for allerede redusert status. For eksempel kan nedgang i lærernes relative lønn forstås på begge måter. Et forhold som ofte forstås som uttrykk for lav status, er de senere års svake rekruttering til
