Fagpressenytt

Den psykiske belastningen av å leve med diabetes må ikke undervurderes, mener Mari Smedstad Mauseth. Hun ble diagnostisert med diabetes type 1 da hun var fem år gammel. Det første foreldrene hennes fikk høre, var at datteren deres neppe ville oppleve å bli 40 år. De dystre spådommene er blitt ettertrykkelig gjort til skamme.
I dag er Mauseth 51 år gammel, gift og har en voksen sønn. Hun har overtatt foreldrenes idylliske småbruk i Eidsvoll, med rødmalt låve og et stort kastanjetre på tunet. Sykdommen har vært en del av livet hennes så lenge hun kan huske, og den har ikke alltid vært en enkel livspartner.
- Rådet er: Bli venn med din diabetes. Som om vi har noe valg! Vi kan jo ikke være uvenner, sykdommen og jeg. Det er diabetesen og meg, i gode og onde dager. Jeg aksepterer min diabetes, men jeg elsker den ikke. Og jeg skulle så inderlig gjerne hatt en pause fra den, sier Mauseth.
Hun fikk sensor for mange år siden. Først da fikk hun ordentlig kontroll på blodsukkeret. I årene før har Mauseths diabetes vært vanskelig å regulere. Som liten tålte hun ikke hurtigvirkende insulin