Bokas målgrupper er studenter ved høgskoler og universiteter og praktiske yrkesutøvere som i forskjellige sammenhenger møter og arbeider med asylsøkere og flyktninger. Kunnskapen som formidles i boka vil kunne være nyttig for begge disse målgruppene, både for å få en oversikt over mer formelle lover og konvensjoner og for å få et innblikk i hvordan det kan oppleves å være asylsøker i den norske velferdsstatens mottakssystemer. I tillegg er boka av allmenn interesse for politikere og andre som er opptatt av asyl- og innvandringspolitikk.
BOKAS BIDRAGSYTERE består av etablerte forskere som har arbeidet innen dette feltet i en årrekke og temaene favner vidt. Redaktørene har sammen skrevet bokas innledning. Det andre kapitlet er skrevet av Berg og gir en historisk gjennomgang av mottak av asylsøkere i Norge og en oversikt over utviklingen på asylfeltet de siste 30 årene. Berg viser hvordan nasjonale og internasjonale politiske forhold og stadige endringer har lagt føringer på mottak av asylsøkere. Hyppige opp- og nedbygginger av asylmottak og endringer i statlige økonomiske drifts- og rammebetingelser har ført til organisatorisk ustabilitet som rammer både ansatte i mottak og asylsøkerne. «Å være asylsøker er ingen god situasjon, og et asylmottak er for de færreste et godt sted å være», er en konklusjon (s 32). Det tredje innledende kapittelet er skrevet av Marko Valenta og er en diskusjon av hvordan asylfeltet kan analyseres ved bruk av sosiologisk teori. Dette er et ambisiøst prosjekt som jeg kommer tilbake til nedenfor.
ETTER REDAKTØRENES innledende kapitler kommer et kapittel som drøfter hvorfor asylsøkere kommer til Norge. Her gis et sammensatt og mangfoldig bilde av årsaker til at de søker asyl i Norge, blant annet redegjøres for ulike «push» og «pull»-faktorer både av strukturell og individuell karakter (Brekke). Flere kapitler handler om asylsøkeres situasjon og hverdagsliv i mottak og spesielt tematiseres både små barns og enslige mindreårige asylsøkeres situasjon (Sveaas, Vevstad og Brekke, Valenta, Lauritzen, Eide og Lidèn). Videre er det et kapittel om retur til og reintegrering i opprinnelseslandet av asylsøkere som ikke får permanent oppholdstillatelse i Norge (Paasche og Strand) og et avsluttende kapittel om dem, som til tross for avslag fortsetter å leve i Norge som såkalte irregulære migranter (Valenta).
ASYLSØKERES SITUASJON mens de er i mottak beskrives i flere kapitler (5-10) som preget av ustabilitet og uro. Trange boforhold og enkle materielle forhold blir en belastning som for mange kommer i tillegg til traumer og tap de har med seg, og ikke minst usikre framtidsutsikter. Mangel på arbeid eller andre meningsfulle aktiviteter gjør at mange opplever hverdagene som lange og innholdsløse. Mange asylsøkere opplever seg i tillegg utilpass og stigmatiserte i møte med norsk majoritetsbefolkning. Til sammen kan dette gi en opplevelse av avmakt og påvirke deres selvbilde. Barnas situasjon beskrives som spesielt alvorlig. Gjennom beskrivelse av barns situasjon og levekår i mottak konkluderer Lauritzen med at barn som bor i mottak ikke blir behandlet «likt» og har de samme rettighetene som andre barn som bor i Norge, slik norske myndigheter er forpliktet til i henhold til norsk lovverk og barnekonvensjonen.
KAPITTEL 8, som er skrevet av Thorshaug og Valenta, handler om ansatte i mottak som har minoritetsetnisk bakgrunn og hvordan denne posisjonen oppleves av dem selv, av asylsøkere og av majori-
tetsetniske kolleger. Minoritetsansattes kompetanse kobles ofte til deres etnisitet. Andre kvalifikasjoner de besitter blir ofte lagt mindre vekt på, til tross for at de er til stede. Deres etnisitet og rolle som offentlig ansatt, og dobbeltrollen som hjelper og statens (UDIs) representant kan for mange minoritetsansatte oppleves som et større dilemma enn for majoritetsansatte, og det settes i større grad spørsmål ved deres lojalitet til myndighetene og noen ganger lojalitet til den etniske gruppen de tilskrives. Minoritetsansatte utgjør en stor andel av ansatte ved asylmottak i Norge. Men de befinner seg i større grad enn andre mottaksansatte i underordnede stillinger, uten krav til utdanning (selv om mange har det) og deres realkompetanse verdsettes lite. Dette er forhold som forfatterne mener forsterker en konstruksjon av «profesjonelle nordmenn» og «uprofesjonelle innvandrere» (s 164). Funnene og diskusjonen i dette kapitlet kan overføres til andre institusjoner, for eksempel barnevernet, hvor de samme relasjoner ofte oppstår og mekanismer utspiller seg. Dette utfordrer majoritetssamfunnet, og først og fremst offentlige myndigheter, til å anerkjenne minoriteters kompetanse og kvalifikasjoner og i større grad gi dem definisjonsmakt på lik linje med majoriteten.
BOKAS SISTE kapittel er skrevet av Valenta og handler om asylsøkere som har fått avslag og som ikke frivillig returnerer til hjemlandet, såkalte irregulære migranter. Dette er et viktig kapittel om et stadig mer aktuelt tema. Her gis blant annet et innblikk i hvordan det kan være å leve «ulovlig» og på siden av samfunnet. Det beskrives hvordan manglende inntekt, bolig og sosiale og helsemessige rettigheter, og en stadig trussel om utsen
