Mange barn vokser opp i to hjem
Barn flest i Norge har fortsatt hele sin oppvekst i familier der foreldrene bor sammen, men ifølge NOU 2019:20 (s. 40) opplever om lag 30 prosent av alle barn samlivsbrudd mellom foreldrene i løpet av oppveksten. I det første leveåret bor de aller fleste barn (9 av 10) med begge foreldrene, men i løpet av oppveksten øker andelen barn som opplever samlivsbrudd (Bufdir, 2020). Ved utgangen av 2018 bodde 63 prosent av alle 17-åringer med begge foreldre (NOU 2019:20, s. 40)
En mer likestilt foreldrepraksis etter brudd mellom foreldre har gitt en sterk økning av antall barn og unge som bor fast i to foreldrehjem. I 2004 oppga om lag 11 prosent av foreldrene at de praktiserte delt bosted. I 2012 gjaldt det 25 prosent (Kitterød, Lidén, Lyngstad & Wiik, 2016). I dag estimeres prosentandelen til å ligge på rundt 30 prosent, dersom vi ekskluderer andelen foreldre som aldri har vært gift eller samboere (Kitterød & Wiik, 2017, s. 556). Men enda vanligere enn delt bosted er det at barnet bor fast hos den ene forelderen og har minst ti dagers månedlig samvær med den andre forelderen (NOU 2019:20, s. 40; Lidén & Kitterød, 2019). Dagens familiepraksiser innebærer altså at svært mange barn i befolkningen - i likhet med barn i fosterhjem, erfarer flere familiearenaer gjennom oppveksten. Slike sammensatte familier innebærer blant annet at barn trer inn i andre barn-voksenrelasjoner enn den tradisjonelle kjernefamilie-relasjonen, det vil si flere typer relasjoner til voksne og barn i ulike familiekonstellasjoner, for eksempel steforeldre og deres familie og nettverk. Slike endringer representerer overgang fra relasjonell entydighet til relasjonelt mangfold.
Vi spør derfor: På hvilke måter og i hvilken grad tas det høyde for endringer i samlivs- og familiemønstre i den fagpolitiske utviklingen av barnevernet? Det er fraværet av alternativer mellom hjelpetiltak og fosterhjem slik det praktiseres i dag, vi retter oppmerksomheten mot i dette innlegget.
Delt bosted som mellomløsning
Barnevernets
