Jeg har den ungen som bare en mor kan elske.
Jeg har den ungen som jeg kan forstå at de ansatte gleder seg til at skal slutte i barnehagen. Når mitt barn er sykt kan de ansatte puste lettet ut, og si at selv om det er sykdom på huset, er i hvert fall han hjemme så da skal alt gå bra. Når sommerferier skal planlegges oppfordres vi på det sterkeste til å samkjøre vår ferie med støttepedagogens ferie.
Vår unge er så krevende at vi ikke kan velge ferie selv uten å få dårlig samvittighet, dersom vi ikke tar hensyn. Når vi henter barnet vårt sent, til tross for kø og lang reisevei, blir dette bemerket. Det slipper foreldre til nevrotypiske barn å høre, der de kommer luntende inn ti på fem, svette etter en treningsøkt på Sats.
Det er helt andre regler som gjelder for oss. For vi er spesielle.
Barnet vårt har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Det er akkurat det det er: Det griper gjennom alt. Spesielt på foreldrekaffe og arrangementer hvor personalet med letthet kan slå seg ned med de andre foreldrene som skotter bort på sine barn som fyker rundt mellom bordene.
Når jeg er der, er jo barnet mitt hentet.
Tilretteleggingen er over. Jeg må følge han rundt.
De andre foreldrene har anledning til å bli kjent, knytte kontakt og få
