Magma
06.08.2025
Løpebølgen skyller over oss, og svette kvinner og menn i dyrt løpeutstyr er blitt fast inventar i bybildet. Men hvorfor er det så populært å løpe i flokk, og er det egentlig plass til alle?
Da hodet mitt som student på Handelshøyskolen i Bergen var fylt til randen av Pareto-optimalitet og heteroskedastisitet, var den eneste måten å lufte tankene på å løpe en tur. Som oftest beining opp Eidsvågsfjellet eller én runde rundt «Store-Lungeren», mutters alene.
Sansen for de korte turene avtok brått da jeg på utveksling i Paris, under en litt for fuktig kveld på en av metropolens mange bistroer, ble overbevist av en studiekompis om å melde meg på byens maraton. Kvartlivskrisa var et faktum. Med Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping på nattbordet og daglige søk på YouTube på «Hvordan trene til maraton på to måneder» var søken på å holde ut mer enn ti kilometer det som fylte dagene mellom ellers mye vindrikking.
Da jeg endelig krysset målstreken ved Triumfbuen, hadde jeg fått smake på runner's high. Plutselig forsto jeg hvorfor folk begir seg ut på disse endeløse løpeturene frivillig, men jeg trodde fortatt at det var et soloprosjekt. Man løper tross alt alene fra start til mål.
Tilbake i Oslo bevitnet jeg starten på en ny bevegelse. Strava-feeden var oversvømt av jevnaldrende som plutselig trente mot langdistanseløp. Samtidig opprettet gutta jeg gikk på barneskole med, en Messenger-gruppe for dem de visste likte å løpe fra nærområdet, under det aldri så beskjedne navnet Kjelsås Legends. Den gang besto chatten kun av 10-20 stykker fra samme årskull. De fleste studerte fortsatt utenbys, så treningene var kun å se en gang i halvåret.
Flokkens kraft
Tre år senere står jeg utenfor Nordre gravlund på Sagene i Oslo. Løpegruppa har byttet navn til KL Running og har oppimot 150 aktive løpere på trening i løpet av en uke. Gruppa frister med hele seks ukentlige økter, og brorparten av medlemmene kommer ikke lenger fra bydel 21. De store massene som stiller opp på dagens økt, gjør dem umulig å overse i ettermiddagsrushet.
- Okay, da starter vi opp! Er det noen som aldri har vært på KL-trening før? roper grunnlegger Vegard Blauenfeldt Næss i midten av sirkelen med de over 90 personene som har møtt opp på dagens økt.
Beskjedent rekker flere opp hånda, litt mer diskré i bevegelsene enn Næss i midten av sirkelen. Dagens økt er tusenmetersintervaller rundt den grønne kirkegården. Næss danner grupper basert på fart for intervallene. Her skal det være rom for alle. Plutselig begynner en antatt deltaker å delta like energisk i oppgaven som Næss. Tvillingbror og medgrunnlegger Gjermund skal løpe i den raskeste gruppa og prøver å rekruttere med seg løpere.
Så starter økta. Puljene beveger seg dynamisk rundt kirkegården, i alt fra elitetempo til mosjonistfart. Etter siste drag går det i high fives og knoker mellom deltakere i alle puljer. Dette har de vært sammen om.
Etter endt økt rusler jeg sammen med Næss-brødrene bort til nærmeste vannhull, hvor vi bestiller hver vår pils.
- Vi har sagt til hverandre at den dagen det her, kebab og det gøye ved siden av går bort til fordel for løping, så er det ikke lenger verdt det, sier Vegard og peker på mikrobryggeriølet servitøren nettopp fraktet til bordet.
At Næss-brødrene sluker hver sin halvliter etter en helt vanlig intervalløkt, er ingen selvfølge når man ser på tidene de har løpt inn til de siste årene. Med maratontider på 2
Gå til medietSansen for de korte turene avtok brått da jeg på utveksling i Paris, under en litt for fuktig kveld på en av metropolens mange bistroer, ble overbevist av en studiekompis om å melde meg på byens maraton. Kvartlivskrisa var et faktum. Med Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping på nattbordet og daglige søk på YouTube på «Hvordan trene til maraton på to måneder» var søken på å holde ut mer enn ti kilometer det som fylte dagene mellom ellers mye vindrikking.
Da jeg endelig krysset målstreken ved Triumfbuen, hadde jeg fått smake på runner's high. Plutselig forsto jeg hvorfor folk begir seg ut på disse endeløse løpeturene frivillig, men jeg trodde fortatt at det var et soloprosjekt. Man løper tross alt alene fra start til mål.
Tilbake i Oslo bevitnet jeg starten på en ny bevegelse. Strava-feeden var oversvømt av jevnaldrende som plutselig trente mot langdistanseløp. Samtidig opprettet gutta jeg gikk på barneskole med, en Messenger-gruppe for dem de visste likte å løpe fra nærområdet, under det aldri så beskjedne navnet Kjelsås Legends. Den gang besto chatten kun av 10-20 stykker fra samme årskull. De fleste studerte fortsatt utenbys, så treningene var kun å se en gang i halvåret.
Flokkens kraft
Tre år senere står jeg utenfor Nordre gravlund på Sagene i Oslo. Løpegruppa har byttet navn til KL Running og har oppimot 150 aktive løpere på trening i løpet av en uke. Gruppa frister med hele seks ukentlige økter, og brorparten av medlemmene kommer ikke lenger fra bydel 21. De store massene som stiller opp på dagens økt, gjør dem umulig å overse i ettermiddagsrushet.
- Okay, da starter vi opp! Er det noen som aldri har vært på KL-trening før? roper grunnlegger Vegard Blauenfeldt Næss i midten av sirkelen med de over 90 personene som har møtt opp på dagens økt.
Beskjedent rekker flere opp hånda, litt mer diskré i bevegelsene enn Næss i midten av sirkelen. Dagens økt er tusenmetersintervaller rundt den grønne kirkegården. Næss danner grupper basert på fart for intervallene. Her skal det være rom for alle. Plutselig begynner en antatt deltaker å delta like energisk i oppgaven som Næss. Tvillingbror og medgrunnlegger Gjermund skal løpe i den raskeste gruppa og prøver å rekruttere med seg løpere.
Så starter økta. Puljene beveger seg dynamisk rundt kirkegården, i alt fra elitetempo til mosjonistfart. Etter siste drag går det i high fives og knoker mellom deltakere i alle puljer. Dette har de vært sammen om.
Etter endt økt rusler jeg sammen med Næss-brødrene bort til nærmeste vannhull, hvor vi bestiller hver vår pils.
- Vi har sagt til hverandre at den dagen det her, kebab og det gøye ved siden av går bort til fordel for løping, så er det ikke lenger verdt det, sier Vegard og peker på mikrobryggeriølet servitøren nettopp fraktet til bordet.
At Næss-brødrene sluker hver sin halvliter etter en helt vanlig intervalløkt, er ingen selvfølge når man ser på tidene de har løpt inn til de siste årene. Med maratontider på 2
