Prosjektet Ungdom i svevet er et samarbeid mellom Fylkesmannen i Nordland, ni kommuner i samme fylke og Høgskolen i Bodø. Ryggmargen i prosjektet er 15 ulike kommuneprosjekt som har til felles at de fokuserer på å hjelpe ungdom i alderen 15-25 år, som har droppet ut, eller er på drift bort fra skole, jobb, ordinære fritidstilbud, lokalmiljø, familie og/eller venner. Ungdommenes bakgrunn er ofte preget av omsorgssvikt, fattigdom, sviktende skolegang og sosiale problemer. De fleste prosjektene inneholder aktiviteter der ungdom får oppleve mestring og læring i nye situasjoner. Dette kan eksempelvis være gjennom arbeid med musikk, drama, fysisk aktivitet, deltagelse i ulike frivillige organisasjoner, bo- og arbeidstrening. Det er vanskelig å stadfeste et eksakt antall ungdommer som deltar, fordi noen prosjekt involverer avgrensa grupper på 5-10 ungdommer, mens andre favner større ungdomsmiljø. Prosjektperioden strekker seg fra 2007-20101.
Forfatterne av artikkelen er tre forskere/lærere ved Høgskolen i Bodø og to fagfolk, en sosialleder og en ungdomsarbeider, fra ett av de 15 kommuneprosjektene; Ny Kurs. I denne artikkelen vil vi drøfte ulike former for profesjonell virksomhet og forskning basert på nærhet og fellesskap mellom ungdommer, fagfolk og forskere. Vi vil vise hvilke muligheter nærhet og fellesskap kan gi alle involverte aktører, samt hvilke utfordringer nærhet og fellesskap med ungdom i en marginal livssituasjon kan medføre for fagfolk og for forskere.
Ny Kurs
Vi vil først redegjøre for bakgrunnen til prosjektet Ny Kurs og fagfolkenes og forskernes inntreden i prosjektet.
Kommunens sosialtjeneste hadde i lang tid slitt med å komme i dialog med en gruppe ungdommer som var «parkert» på sida av samfunnet i forhold til skole, arbeid og fritidssysler. Ungdommenes hverdag var i stor grad preget av rus, noe kriminalitet og dager de selv opplevde som lite meningsfulle. Sosialtjenesten ville gjerne motivere og hjelpe dem til å mestre sine liv på bedre måter. Etter flere forsøk på å etablere kontakt uten å lykkes, inviterte sosialleder en av ungdommene til en samtale der hun åpent fortalte at hun og hennes kolleger var rådville, og uten flere ideer på hvordan de kunne være til støtte for ham og de andre ungdommene i gruppa. De trengte hans hjelp for å komme videre.
Dette ble et vendepunkt. Den samme ungdommen fortalte senere i prosjektperioden at han syntes synd på sosiallederen, og fikk lyst til å hjelpe henne. Han var allerede i dette første samarbeidsmøte imidlertid tydelig på ett punkt; at endringsarbeid måtte bygge på at de skulle ha det «artig» og gjøre «artige aktiviteter» sammen. Sosialleders invitasjon til medvirkning utløste et krav fra ungdommen om at det skulle inneholde artige aktiviteter, et krav som ble møtt og tatt på alvor. Dette ble starten på prosjektet Ny Kurs der seks ungdommer i 20-årene har arbeidet med å finne fotfeste og aktivt velge en kurs for livet sitt med utgangspunkt i egne ønsker og drømmer.
Sosialtjenesten mente et tett samarbeid mellom tjenestene var en forutsetning for å kunne samarbeide med ungdommene om utvikling av deres fysiske, mentale, sosiale og åndelige behov. Det førte til at fagfolk fra psykiatritjeneste, fysioterapitjeneste, kulturetat, ungdomstjeneste, sosialkontor og politi deltok i ulike aktiviteter gjennom prosjektperioden2.
Forskerne har sin arbeidsplass ved Høgskolen i Bodø. Deres rolle er å bidra til kunnskapsutvikling gjennom å dokumentere og formidle kunnskap om virksomme tilnærmingsmåter, metoder og samarbeidsformer overfor ungdom i risikosonen. Dette skal først og fremst skje gjennom å forske på og sammen med de ulike aktørene i prosjektet Ungdom i svevet. Deltagerne i de enkelte kommuneprosjektene og forskerne har hatt jevnlig kontakt gjennom hele prosjektperioden, noe som har bidratt til kjennskap til og fellesskap mellom og innad i disse to gruppene. Dette har muliggjort et tett og kreativt samarbeid, noe denne artikkelen er et uttrykk for. Forfatternes inngang til arbeidet med ungdomsgruppa i Ny Kurs og i sin tur artikkelskrivingen, hviler videre på en felles forståelse av de mulighetene som ligger i å bruke aktiviteter både i praktisk sosialt arbeid og som forskningsmetodikk.
Vi legger til grunn en felles oppfatning om at læring og kunnskapsutvikling finner sted både i praksis og forskning, og i et aktivt samarbeid mellom disse. Det skal allikevel ikke underslås at skrivesamarbeidet har vært utfordrende. Forskerne må forholde seg til vitenskapelige krav og forventninger fra akademia. Fagfolkene har sine organisatoriske rammer, der blant annet mangel på tid i en travel arbeidshverdag begrenser mulighetene for samme delaktighet i skriveprosessen. Nordstoga (2009) viser til lignende erfaringer rundt arbeidsfordelingen mellom praktikere og forskere i arbeidet med en artikkel fra et fellesprosjekt. Vi har til tross for disse utfordringene, erfart en inspirerende og lærerik prosess i det å skrive fram erfaringer og tanker, samt å finne en form som både kan tilfredsstille akademiske krav og gi mening og nytte for praktikere, så vel som for forskere.
Ungdommenes stemmer høres ikke tydelig i denne artikkelen. Ikke fordi deres stemmer ikke er viktige, men fordi artikkelens fokus er hvilke muligheter og utfordringer profesjonelle aktører står overfor når ungdommer inviteres inn i et fellesskap som verken fagfolk, forskere eller ungdommene har mye erfaring med. Ungdommenes fortellinger vil imidlertid komme fram i andre artikler fra prosjektet.
De to fagfolkene vil innledningsvis dele noen erfaringer de gjorde på to overnattingsturer sammen med ungdommene. Forskerne beskriver deretter den forsk-ningsmessige tilnærmingen der ulike aktiviteter ble valgt som design for forskningen i prosjektet. Dette danner grunnlag for siste del av artikkelen der vi i fellesskap diskuterer hvilke muligheter og utfordringer det innebærer å være profesjonell og nær i møte med utsatt ungdom. Sosialarbeideren i det første eksemplet forteller om sin opplevelse i jegform.
Turen som skapte en forskjell
Vi valgte, i samråd med ungdommene, å dra på overnattingstur sammen med dem. Vi ønsket å flytte oss ut av kontorlokalitetene og møte ungdommene på en felles arena. Det selv å skulle delta i de aktivitetene som vi tilbyr ungdommene, stiller andre krav til engasjement og tilstedeværelse enn dersom vi skulle være tilskuere til de samme aktivitetene. Vi opplevde å bli utfordret både i forhold til vanlige rutiner og metoder, til våre profesjonelle identiteter, våre personlige grenser, samt til egne holdninger og verdier. Samtidig er det kanskje nettopp disse nære måtene å møte ungdommene på, som samlet skapte en forskjellig relasjon, det Bateson (2000) beskriver som en «forskjell som gjør en forskjell». Ved å delta og ikke bare tilrettelegge for aktiviteter, viste vi fram andre sider ved oss selv i utøvelsen av vår yrkesrolle.
På den første overnattingsturen med ungdomsgruppa på seks ble det rigga opp utstyr for å rappellere ned en fjellvegg. Ungdommene skulle få utfordre og tøye grensene sine og oppleve seiersrus ved å mestre nye ting. Veggen var 18 meter høy og gikk bratt ned i havet, der vi skulle lande i en liten robåt. Noen av ungdommene var tøffe og gledet seg til å hive seg utfor. Andre var mer reserverte og visste ikke om de skulle tørre. Som sosialarbeider med liten erfaring i friluftsliv, sto jeg selv overfor en utfordring. Jeg opplevde ikke å ha spesielt gode forutsetninger for å delta, men jeg ble sterkt utfordra av ungdommene til å prøve meg, jeg også. Jeg følte at jeg ikke hadde noe valg hvis jeg ville framstå som troverdig når det gjaldt å oppmuntre ungdommene til å utfordre sine grenser, med mindre jeg vågde det samme selv.
Jeg ga meg elementene i vold, og fikk oppleve mestring og gledesrus på linje med det ungdommene ga uttrykk for. Ikke bare var det en uvant følelse å gi fra seg kontrollen og våge å miste fotfestet for et øyeblikk. I tillegg føltes det merkelig å henge langt oppe i en fjellvegg mens en av ungdommene holdt i tauet nede i båten og var min sikring hvis noe skulle gå galt. Jeg er vant med at ungdommene til tider legger sine liv i mine hender, og at de forventes å stole på meg. Den nå omsnudde situasjonen, der jeg skulle legge mitt liv i deres hender, fikk fram mange tanker. Fra å være den som forventes å være den kompetente og pålitelige, måtte jeg nå anse den andre; «klienten», som kompetent og pålitelig. Ikke bare til å håndtere sitt eget liv, men faktisk også til å være min sikkerhet. I den konkrete situasjonen hadde jeg ingen betenkelighter med å gi «klienten» denne tilliten og makten. Jeg visste hun ville være tilliten min verdig.
I ettertid har jeg ofte tenkt på denne episoden når jeg skal beskrive den spesielle relasjonen vi klarte å o
