Fagpressenytt

Det finnes mange kjempedyktige scenekunstnere som selv mener, oppriktig talt, at de ikke holder mål. Blant dem er en vel ansett musikerkollega jeg ser veldig opp til. På vei hjem i bilen fra spillejobb, i en selvkritisk tirade, avskrev han det meste av det han hadde gjort så langt i karrieren. Et mulig unntak var en tyve sekunders solosekvens, innspilt på en obskur plate for lenge siden. Ellers vurderte han sine egne bidrag som middelmådige - terningkast tre.

I samtalen kom det også frem at han var engstelig for å bli avslørt: «På et eller annet tidspunkt kommer det sikkert til å skinne igjennom at jeg - i alle år - har lurt folk til å tro at jeg spiller mye bedre enn jeg faktisk gjør».

Jeg spurte kollegaen min om han kjente til bedragersyndromet.

«Ja, jeg har hørt om det, og jeg vet at mange har det. Men, for meg er det annerledes, jeg har faktisk disse tankene for en grunn»

Assosiasjonene går til avistegnerens Fredrik Stabels vits: «Jeg vet jeg er paranoid, men jeg forstår ikke hvorfor folk på død og liv skal forfølge meg av den grunn.»

Et vanlig fenomen

Bedragersyndromet er verken en ege