Fagpressenytt

Noen av våre første minner vi har fra barndommen, er knyttet til lek. En sølepytt blir et hav. En klump med sand blir et herskapelig måltid. Et tre blir ei skute der du står på dekk og krangler med nabokompisen om hvem som skal være kaptein. Utviklingsmessig synes det å være enighet om at lek er viktig, både hva gjelder kommunikasjon, språk, motorikk og sosialisering. Samtidig har det vært uenighet om hvor stor plass leken skal ta i skolen: Skolehistorisk har interessen for og søkelyset på lek svingt like mye frem og tilbake som den største husken på lekeplassen. Nå har den vært borte en god stund. Hvor ble den leken av? Og hvordan skal skolelederne forholde seg til den?



Lekens læreplan

I lekens ånd, la oss bygge en tidsmaskin og gå tilbake i tid, nærmere 20 år til 1997. Skole-Norge står på hodet av forventning. En kan nærmest tro at menneskehetens undergang er like nær som innføringen av den nye læreplanen, L 97. Den politiske gjennomføringsviljen er stor, kommune og stat spytter i penger, førskolelærere sier opp jobbene sine i barnehagene og begynner i skolen, og staten følger Magnussen-utvalget og innfører tiårig grunnskole. Motstanderne av den nye reformen har mange bekymringer knyttet til å sende seksåringene inn i skolen, men får svar: Norm med to pedagoger på elevgrupper mellom 18-27 elever, hele mennesket i fokus, temabasert undervisning og økt søkelys på lek. I august 1997 hilser for første gang seksåringer på rektor i skolegården, og nå skal det lekes.

Magnussen-utvalget argumenterte i sin tid for en myk overgang fra barnehage til skole. I stortingsmeldingen med det lekende navnet « ... vi smaa, en Alen lange» ble det foreslått at den første tiden i skolen