Bedre Skole
22.09.2017
En prøve vil sjelden tilsvare noe man møter ofte utenfor klasserommet, men som lærer kan det være vanskelig å klare seg uten. Å utvikle en form for vurdering som er mer virkelighetsnær enn tradisjonelle testsituasjoner krever tilvenning for både elever og lærer.
Hva er en prøve? Spørsmålet er ment både filosofisk og praktisk. Jeg startet min didaktiske og metodiske omveltning for 5 år siden med blant annet å proklamere at jeg ikke lenger skulle ha prøver. Men hva hjelper det, når elevene opplever alle vurderingsuttrykkene som «prøver» og jeg dessuten altfor ofte tyr til trusselen om vurdering fordi det oppleves som det mest effektive motivasjonsvirkemiddelet? Svaret er: fint lite!
I dette innlegget vil jeg ta utgangspunkt i de fire prinsippene for underveisvurdering og ikke minst mandatet for skolen gitt gjennom opplæringsloven. Prinsippene kan enkelt oppsummeres til at elevene skal vite hva som forventes av dem, de skal få jevnlig tilbakemelding på kvaliteten på det de produserer, de skal få en konstruktivt veiledende tilbakemelding som sier hva de må gjøre for å forbedre seg, og de ulike prosessene skal inneholde elevinvolvering og elevens egenvurdering. Fra opplæringsloven plukker jeg ut det mest slående; at skolen skal gi elevene dugelighet, kunnskap og holdninger til å mestre livene sine.
Nå kan du lese spørsmålet i overskriften en gang til, med de fire prinsippene og livsmestringsmandatet i bakhodet, og forsøke å gi et svar på hva en prøve er i denne sammenhengen.
Svarene er mange, og svært få av dem tåler å bli avgitt hvis man med respekt og uten fordommer ser for seg hva livene til hver og en av elevene man har i klasserommet kan komme til å bestå i og av.
Hvem er vel vi lærere til å frata eller begrense mulighetene, utviklingsrommet eller ambisjonene på vegne av hver av våre elever? Hvilken rett har vi til å bedømme alle etter samme til dels smale og svært lite virkelighetsnære eksamensetterlikninger? Vil ikke alle lærere svare at læring er målet, men i neste sekund gå i fella det er å tro at en times skriftlig prøve om siste tre ukers tema er den beste måten å sannsynliggjøre eller dokumentere at læring har skjedd på?
«Prøven» sin eksistensberettigelse er at den er effektiv - intet annet. Sannheten er at «prøven» forsterker en didaktikk og skolevirkelighet som er avsondret fra virkeligheten og som dyrker en metodikk der elevene måles på hvor gode de er til å gjette hva læreren tenker. De flinke elevene er de som ikke forstyrrer eller øker arbeidsmengden, de som gjør mange oppgaver på kort tid uten å trenge hjelp, de som svarer noe som likner det som står i boka slik at læreren ikke trenger å drive research for å finne ut om svaret er gyldig
Gå til medietI dette innlegget vil jeg ta utgangspunkt i de fire prinsippene for underveisvurdering og ikke minst mandatet for skolen gitt gjennom opplæringsloven. Prinsippene kan enkelt oppsummeres til at elevene skal vite hva som forventes av dem, de skal få jevnlig tilbakemelding på kvaliteten på det de produserer, de skal få en konstruktivt veiledende tilbakemelding som sier hva de må gjøre for å forbedre seg, og de ulike prosessene skal inneholde elevinvolvering og elevens egenvurdering. Fra opplæringsloven plukker jeg ut det mest slående; at skolen skal gi elevene dugelighet, kunnskap og holdninger til å mestre livene sine.
Nå kan du lese spørsmålet i overskriften en gang til, med de fire prinsippene og livsmestringsmandatet i bakhodet, og forsøke å gi et svar på hva en prøve er i denne sammenhengen.
Svarene er mange, og svært få av dem tåler å bli avgitt hvis man med respekt og uten fordommer ser for seg hva livene til hver og en av elevene man har i klasserommet kan komme til å bestå i og av.
Hvem er vel vi lærere til å frata eller begrense mulighetene, utviklingsrommet eller ambisjonene på vegne av hver av våre elever? Hvilken rett har vi til å bedømme alle etter samme til dels smale og svært lite virkelighetsnære eksamensetterlikninger? Vil ikke alle lærere svare at læring er målet, men i neste sekund gå i fella det er å tro at en times skriftlig prøve om siste tre ukers tema er den beste måten å sannsynliggjøre eller dokumentere at læring har skjedd på?
«Prøven» sin eksistensberettigelse er at den er effektiv - intet annet. Sannheten er at «prøven» forsterker en didaktikk og skolevirkelighet som er avsondret fra virkeligheten og som dyrker en metodikk der elevene måles på hvor gode de er til å gjette hva læreren tenker. De flinke elevene er de som ikke forstyrrer eller øker arbeidsmengden, de som gjør mange oppgaver på kort tid uten å trenge hjelp, de som svarer noe som likner det som står i boka slik at læreren ikke trenger å drive research for å finne ut om svaret er gyldig
