Marianne Beate Kielland mener at det spilles inn mye musikk i Norge som er poengløst.
- Hvis man ikke har noe kunstnerisk viktig å melde, eller har en ny, svært god tolkning å gi et verk som tidligere er spilt inn hundre ganger, da bør man tenke nøye gjennom om utgivelsen er nødvendig. Det er uinteressant å bruke støtteordninger til slike klassiske plater én gang til, sier hun.
Konsertsangeren har tidligere sittet i fagutvalget som fordeler støtte til innspilling og publisering fra Kulturrådet og har selv sunget inn godt over 40 CDer. I høst er hun aktuell med Whispering Mozart og albumet The new song. Til sistnevnte har hun bestilt nye verk av Helge Iberg, Henrik Hellstenius og Håvard Lund, samt valgt sanger av Edvard Hagerup Bull, som aldri er sunget inn før. Når hun gjør slikt repertoar hender det hun får bemerkninger som er det vits å spille inn musikk av ukjente komponister som ingen gidder å høre på?
- Det er dumt hvis utgivelsene blir oppfattet så smale at norske utøvere ikke får vist seg frem. Likevel synes jeg slike innspillinger er det som er viktigst og mest meningsfullt å gjøre. Håpet er at innspillingene kan inspirere andre musikere til å fremføre verkene i fremtiden, sier hun.
Musikk som det er et særskilt behov for
Et enkelt søk i databaser viser at Mozarts Requiem er innspilt 587 ganger. Vivaldis Årstidene finnes i minst 400 innspilte versjoner. Bør norske musikere gi sine versjoner av de kjente klassiske verkene? Eller lever vi godt med smalere utgivelser fra Norge?
- Smale ting er nødvendig, ellers er det ingen som tar tak i det norske repertoaret. Flere burde lete frem repertoar som ikke tidligere er spilt inn. Det er mer interessant enn å konkurrere med allerede gode og etablerte innspillinger. Det er heller ingen støtteordninger som er skreddersydd for standardrepertoar, og da innebærer det stor risiko, med mindre artisten virkelig hevder seg i verdenstoppen, sier Kielland.
I tiden fremover skal hun prioritere norsk uinnspilt musikk av blant andre Arne Dørumsgaard og Olav Kielland.
- På Nasjonalbiblioteket finnes det bunker med noter! Men det er klart, for å finne slikt repertoar kreves det tankearbeid, initiativ og penger fra støtteordninger, medgir hun.
Støtteordning for fonograminnspillinger i Kulturrådet støtter innspilling og utgivelse av musikk som det er et særskilt behov for å støtte, eller som av musikkhistoriske grunner bør bli dokumentert og gjort tilgjengelig. I 2015 ble det fordelt nærmere 1,5 millioner kroner til 21 innspillinger av norsk komposisjonsmusikk. Lawo Classics, som også er Kiellands norske plateselskap, henter blant annet støtte fra denne ordningen. Daglig leder Vegard Landaas sier at det ikke er mulig å starte et eneste plateprosjekt uten økonomisk trygghet, men at han aldri velger repertoar etter hva som mest sannsynlig kan få støtte.
- Vi lar oss ikke diktere ut fra hva vi tror kan få støtte. Vi lager CD-er vi har tro på. Selvfølgelig passer en del av vår produksjon inn i hva støtteordningene dekker. Men det skulle bare mangle, med et så bredt repertoar som vi har, sier Landaas.
23 millioner kroner i publiseringsstøtte
Store summer fra støtteordninger og legater går til innspillinger. De største er Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere og Kulturrådets innspillings- og publiseringsstøtte (se grafer side 18 og 19). Publiseringsstøtten fordeler den største summen: 23 millioner kroner. Pengene tilfaller plateselskapene, som får 90 000 kroner til en utgivelse, om produktet vurderes til å holde høy nok kvalitet. I fjor fikk 46 av 86 utgitte a
