Den delen av evangelienes påskeberetning som alltid, helt siden barneårene, har berørt meg sterkest, er skjærtorsdagsfortellingen - første akt i den kristne kirkes tredelte påskedrama. Den kan leses som en litterær framstilling av menneskets grunnvilkår. Et tidløst, allmennmenneskelig drama som får en særlig sterk effekt ved at hovedpersonen i utgangspunktet er presentert som suveren - ja, intet mindre enn guddommelig. Slik sett kan dramaturgien også minne om den vi finner i oldtidens greske tragedie.
Det tidløse ved skjærtorsdagsfortellingen kan ellers illustreres ved å knytte an til den framstillingen av menneskets eksistensielle stilling som vi finner i deler av den litterære modernismen: Opplevelsen av «sjelens ubotelige ensomhet». Det dreier seg her imidlert