Første steg
28.05.2021
100 barn på en voksen var ikke uvanlig i barneasylene, som var de første norske barnehagene. De ansatte var ofte eldre enker med plettfri vandel.
Barneasylene var forløperne for dagens barnehager. Asyl betyr fristed fra forfølgelse. Fra 1837 ble det etablert asyl på flere titalls steder i Norge. Asylene skulle beskytte barna, og få dem vekk fra den farlige gata. De skulle lære å lese og skrive, og bli flittige og nøysomme arbeidere. Dette var første gang førskolebarn ble ivaretatt på dagtid i institusjoner.
- Motivene for å opprette barneasyl var flere. Barnets sjel måtte reddes, det religiøse var viktig. Samtidig skulle den framtidige arbeidskraften sikres, sier Tora Korsvold, professor emerita i førskolepedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole, med spesialområde barndommens historie.
ENDRINGER I SAMFUNNET
På 1800-tallet skjedde det store endringer i det norske samfunnet. Befolkningen ble fordoblet, barnedødeligheten sank, og mange emigrerte til Amerika. Byene vokste eksplosivt, og en gryende industri sendte både kvinner og menn ut i lønnsarbeid. Mange barn vokste ikke lenger opp på gårder og husmannsplasser. Nå var de ofte ute i gatene, blant tiggere, prostituerte og fattigfolk. Ofte måtte de tigge eller arbeide. Barna utgjorde en tredjedel av befolkningen. Ungenes arbeidsinnsats bidro vesentlig til at de fattige familiene overlevde. Det gjaldt også førskolebarn. Byenes borgere hadde sett med medlidenhet og avsky på at de fattige barna hadde gatene som sine oppholdssteder. Nå gikk mange borgere med liv, sjel og penger inn i opprettelsen av barneasyl.
TRONDHEIM FØRST UTE
Det første norske barneasylet så dagens lys i Trondheim i 1837. Målet var, ifølge formålsparagrafen til selskapet, «at bevare de opptatte Børn mod Fare og Skade, legemlig som aandelig, dels at vække og befordre deres Udvikling i begge disse Henseender, og fornemmelig at aapne dere Hjerter for Gudsfrygt.» Det lille gruvesamfunnet Kåfjord i Alta i Finnmark, der også mange kvinner jobbet i gruvene, fulgte etter med eget barneasyl i 1838.
SØKER SAKTMODIG FRUENTIMMER
Hvem jobbet i de første norske asylene? Ifølge en utlysning av stilling som bestyrerinde i et asyl i Chri
Gå til mediet- Motivene for å opprette barneasyl var flere. Barnets sjel måtte reddes, det religiøse var viktig. Samtidig skulle den framtidige arbeidskraften sikres, sier Tora Korsvold, professor emerita i førskolepedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole, med spesialområde barndommens historie.
ENDRINGER I SAMFUNNET
På 1800-tallet skjedde det store endringer i det norske samfunnet. Befolkningen ble fordoblet, barnedødeligheten sank, og mange emigrerte til Amerika. Byene vokste eksplosivt, og en gryende industri sendte både kvinner og menn ut i lønnsarbeid. Mange barn vokste ikke lenger opp på gårder og husmannsplasser. Nå var de ofte ute i gatene, blant tiggere, prostituerte og fattigfolk. Ofte måtte de tigge eller arbeide. Barna utgjorde en tredjedel av befolkningen. Ungenes arbeidsinnsats bidro vesentlig til at de fattige familiene overlevde. Det gjaldt også førskolebarn. Byenes borgere hadde sett med medlidenhet og avsky på at de fattige barna hadde gatene som sine oppholdssteder. Nå gikk mange borgere med liv, sjel og penger inn i opprettelsen av barneasyl.
TRONDHEIM FØRST UTE
Det første norske barneasylet så dagens lys i Trondheim i 1837. Målet var, ifølge formålsparagrafen til selskapet, «at bevare de opptatte Børn mod Fare og Skade, legemlig som aandelig, dels at vække og befordre deres Udvikling i begge disse Henseender, og fornemmelig at aapne dere Hjerter for Gudsfrygt.» Det lille gruvesamfunnet Kåfjord i Alta i Finnmark, der også mange kvinner jobbet i gruvene, fulgte etter med eget barneasyl i 1838.
SØKER SAKTMODIG FRUENTIMMER
Hvem jobbet i de første norske asylene? Ifølge en utlysning av stilling som bestyrerinde i et asyl i Chri
