Fagpressenytt

Det finnes ingen enkel vei fra læreplanens teoretiske idealer til elevers læring. Når fagfornyelsen har lagt spesiell vekt på demokrati og medborgerskap, så har temaet også fått mer oppmerksomhet blant både forskere, pedagoger og fagdidaktikere. Sentrale spørsmål som blir reist og diskutert, er hva fagfornyelsen faktisk sier om demokrati- og medborgerskapsopplæringen, i hvilken grad og hvordan nye læreverk tilrettelegger for denne læringen, og ikke minst hvordan norske elever og lærere forstår begrepene demokrati og medborgerskap. Svarene på disse spørsmålene vil få konsekvenser for skolens undervisning.
For lærerne er ofte det mest interessante spørsmålet hvordan man helt konkret kan legge opp undervisningen for å imøtekomme fagfornyelsens krav, forskning på feltet og elevgruppen man har foran seg. I denne artikkelen skal vi se på både hva læreplanene og forskningen sier (og ikke sier), og på hvilke utfordringer dette gir. I arbeidet med forskningsprosjektet DEMOCIT (Demokrati, læring og mobilisering for unge medborgere) ved OsloMet og i evalueringen av et pilotprosjekt fra Redd Barna har vi sett flere ulike måter å nærme seg disse problemstillingene på. Med dette som utgangspunkt skal vi her diskutere et helt konkret forslag til hvordan man som lærer kan arbeide med demokrati og medborgerskap i undervisningen.

Uklarheter og klarheter i fagfornyelsen
Det hersker enighet innenfor både nasjonal og internasjonal fagdidaktikk om at opplæring i demokrati og medborgerskap må skje i form av undervisning om, for og g jennom demokratiet (Arthur & Wright, 2001; Stray, 2011; Børhaug, 2017, 2018; Biseth, 2014; Lorentzen & Røthing, 2017). Opplæring om demokratiet handler gjerne om samfunnets institusjoner, valgsystem og politiske partier. Opplæring for demokratiet dreier seg om kritisk tenkning og holdningsskapende arbeid knyttet til demokrati som styreform. Mens opplæringen g jennom demokratiet er å gi elevene erfaring med demokrati i praksis og kan dreie seg om medborgerskapsarbeid som for eksempel elevrådsarbeid, skolevalg, deltagelse i debatter, å skrive leserinnlegg med mer. Det finnes ikke vanntette skott mellom disse kategoriene, de vil oftest bygge på hverandre og gli over i hverandre.
Selv om det fremkommer tydelig av læreplanen at «Skolen skal stimulere elevene til å bli aktive medborgere, og gi dem kompetanse til å delta i videreutviklingen av demokratiet i Norge», og at «opplæringen skal skje på en slik måte at elevene skal ha reell påvirkning i saker som angår dem», er det likevel ikke umiddelbart enkelt å lese ut av fagfornyelsen hvilket innhold og hvilken ideologisk retning de ulike tilnærmingsmåtene «om», «for» og «gjennom» skal ha. Utdanner vi for eksempel elevene i et fellesskapsorientert demokratiperspektiv eller i et individualistisk demokratiperspektiv? Skal man søke enighet og konsensus, eller er det toleranse for uenigheter man søker? Utdanner vi medborgere som skal forvalte lover og regler, eller skal de stille kritiske spørsmål til de bestående samfunnsstrukturer? Skal innholdet legge vekt på elevens liv i skolen, eller er det viktigste å knytte innholdet til de demokratiske institusjonene ute i det samfunnet elevene lever og skal leve i?
Stray og Sætra følger tendensen i de siste årenes nye læreplaner når de argumenterer for at «demokrati bør forstås som en livsform, altså som noe mer enn en politisk styreform» (Stray & Sætra, 2018). Elevene skal trene på samfunnet i skolen, de skal hjelpes til å knytte sitt medborgerskap til sin egen livsverden. Opplæringen «gjennom» demokratiet skal med andre ord i størst grad handle om at eleven skal kunne ha en reell påvirkning i spørsmål som angår dem selv innenfor skolen. I kontrast til dette kritiserer Børhaug den manglende problematiseringen av «medborgerskap» som begrep og mener at vi risikerer å avpolitisere og individualisere samfunnsspørsmålene