Det første vedtaket, det såkalte streifvedtaket, gjaldt 12 ulver som holdt til utenfor ulvesonen, og også utenfor etablert revir. Av de 12 det ble gitt lisens til å felle, ble åtte ulver felt.
De to øvrige vedtakene omtales som revirvedtakene, og omfatter 19 ulver. Disse ulvene holdt også til utenfor ulvesonen, men innenfor de helnorske ulverevirene Julussa og Osdalen.
I tingretten fikk staten medhold i at vedtakene var gyldige, men saken ble anket til lagmannsretten, som kom til at de to revirvedtakene var ugyldige.
Det var blant annet spørsmål om fellingen kunne besluttes for å «avverge skade på husdyr» og for å ivareta «andre offentlige interesser av vesentlig betydning», og om fellingen «truer bestandens overlevelse», jf. naturmangfoldloven �
