Gammelmodige kristne maler gjerne et bilde av «Gud» som for meg framstår uvitende, hatsk og ond. Guden som fremstilles virker utdatert i forhold til sosiale og vitenskapelige framskritt. De bruker sin tolkning av bibelen som premiss for dette gudebildet. Likevel fremstilles denne guden som den mest opplyste og allmektige av alt i eksistens, ifølge dem selv. Paradokset virker derfor å være; hvordan kan disse to gudsbildene peke på én og samme gud?
Jeg er verken gammelmodig kristen eller troende, men en gang i tiden trodde jeg også på en «Gud» i et slikt utdatert bilde. I dag er jeg agnostisk ateist. Jeg tror ikke, men hevder ikke å vite om Gud eksisterer eller ikke. Som ekstroende, har jeg likevel et gudsbilde som jeg fikk innprenta, men dette gudsbildet har gått fra å representere noe som virker i alle ting, til å bli et uvirkelig konsept i min egen ideverden.
Denne idéen om en allvitende og allmektig skikkelse tillegger jeg tanker og holdninger som hvilken som helst annen tenkt skikkelse, men også denne ideasjonelle skikkelsen har endret fasong etter hvert