Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er ikke første gang dette synspunktet er fremsatt, men det er like fullt feilaktig og blir ikke riktigere av å bli gjentatt.
Grunnen til at det er viktig å ha det rettslige rammeverket for granskingsprosesser på det rene kan vanskelig overvurderes:
Som det fremkommer i artikkelen i Advokatbladet eksisterer det blant annet hos aktører i media forestillinger om at granskingsinstituttet er en «kvasidomstol uten struktur», at det er «store mangler og sprikende praksis» og at det er en «ansvarsfraskrivelse fra det offentlige at det ikke lages skikkelige regler og krav til hvordan granskinger skal gjennomføres».
Eksistensen av slike oppfatninger er naturligvis uheldig, og får åpenbart næring i påstander om at det ikke finnes regler for granskingsprosesser.
Det er bra at Advokatforeningen har etablert og nylig revidert Retningslinjer for private granskinger.
Debatt om de nylig reviderte retningslinjene på Arendalsuka
Mener granskningsinstituttet må profesjonaliseres
Men selv om retningslinjene har eksistert siden 2011, og revideringen pågikk over flere år, hefter det likevel svakheter både ved retningslinjene som sådan og kommunikasjonen rundt disse.
Endimensjonalt rettssikkerhetsperspektiv
Granskinger besluttes og gjennomføres for å avklare et uklart eller omtvistet faktum, ofte i opphetede og konfliktfylte situasjoner; behovet for korrekt og relevant informasjon står i sentrum.
Involverte interesser er motstridende, og det er uunngåelig at berørte personer kan oppleve prosessen urettferdig, mangelfull eller forutbestemt.
Dette ble adressert i Arendal, og det ble pekt på at hvis granskningen ikke er objektiv nok, ikke solid nok gjennomført og ikke gjennomsiktig nok, så kan den utgjøre «et kjempestort rettssikkerhetsproblem».
Selv om kritikk mot saksbehandling ofte kan fremstå som strå
