Ren Mat
08.09.2020
Jeg elsker grønnsaker, men har ikke grønne fingre, og har ikke våget meg utpå nevneverdig dyrking, annet enn den årlige gresskarspiren barna kommer hjem med fra skolen som utrolig nok blir til gresskar de fleste år. Andelslandbruk er derfor en genial løsning for oss noviser. I denne og de neste tre utgavene av Ren mat skriver jeg om å følge naturens rytme - fra høst til sommer.
DEN STILLE VÅREN
DET FØRSTE FLERE av oss gjorde denne stille våren 2020, da Norge stengte ned på grunn av korona-smitten, var å hamstre mat. Siden begynte flere å dyrke sin egen mat og oppleve nærnaturen på en ny måte. Er det en begynnende matrevolusjon på gang? Fra gressplenens kulturelle markering; «Jeg trenger ikke dyrke noe», til koronatidens ventelister på drivhus, rekordsalg av settepoteter, planter og frø. Flere anskaffet seg høner i hagen. Instagram bugner av grønnsaksbilder fra stolte hjemmedyrkere, og på Facebook dukker det opp nye kjøkkenhagegrupper både fjern og nær.
Jeg velger å være optimist i klimaendringens tid, og mener det gjør noe med vårt forhold til jorda når vi dyrker maten selv og ser hva som kreves. Ikke minst stoltheten når det spirer og vi kan høste inn egen mat. Kanskje kan mestringen føre til økt selvforsyning og matberedskap? Vi har vært frakoblet så lenge, og kanskje nærmer vi oss et tipping point hvor en fornyet erkjennelse gjør at vi kobler oss på naturen, livsgrunnlaget vårt?
HVA JEG LESER
FORFATTER YUVAL Noah Harari skriver i boka Homo Deus om velstandsfenomenet som den franske adelen og engelske overklassen i sen middelalder innførte med velpleide gressplener som signaliserte overflod og velstand; at dyrking av egen mat var overflødig. Dette snobberiet bredte om seg og ble senere normen. Som en nødvendig del av det grønne skiftet må vi bevege oss bort fra de monokulturelle gressplenene til noe so
Gå til medietDET FØRSTE FLERE av oss gjorde denne stille våren 2020, da Norge stengte ned på grunn av korona-smitten, var å hamstre mat. Siden begynte flere å dyrke sin egen mat og oppleve nærnaturen på en ny måte. Er det en begynnende matrevolusjon på gang? Fra gressplenens kulturelle markering; «Jeg trenger ikke dyrke noe», til koronatidens ventelister på drivhus, rekordsalg av settepoteter, planter og frø. Flere anskaffet seg høner i hagen. Instagram bugner av grønnsaksbilder fra stolte hjemmedyrkere, og på Facebook dukker det opp nye kjøkkenhagegrupper både fjern og nær.
Jeg velger å være optimist i klimaendringens tid, og mener det gjør noe med vårt forhold til jorda når vi dyrker maten selv og ser hva som kreves. Ikke minst stoltheten når det spirer og vi kan høste inn egen mat. Kanskje kan mestringen føre til økt selvforsyning og matberedskap? Vi har vært frakoblet så lenge, og kanskje nærmer vi oss et tipping point hvor en fornyet erkjennelse gjør at vi kobler oss på naturen, livsgrunnlaget vårt?
HVA JEG LESER
FORFATTER YUVAL Noah Harari skriver i boka Homo Deus om velstandsfenomenet som den franske adelen og engelske overklassen i sen middelalder innførte med velpleide gressplener som signaliserte overflod og velstand; at dyrking av egen mat var overflødig. Dette snobberiet bredte om seg og ble senere normen. Som en nødvendig del av det grønne skiftet må vi bevege oss bort fra de monokulturelle gressplenene til noe so
