Magma
27.08.2019
Det er ikke én som må gjøre alt. Alle må gjøre litt. Individuelle initiativ er ikke nok. Her kreves kollektiv respons. Her er det ikke nok å gjøre sitt beste. Her må man gjøre det som trengs.
JEG HAR arbeidet i nesten 50 år for en mer bærekraftig verden, og må i økende grad akseptere at jeg ikke har lyktes. Verden er mindre bærekraftig i dag enn da jeg startet min innsats i 1970. Selvfølgelig har det vært en viss fremgang på en del områder. Men ikke nok. Dagens verden er nærmere planetens tålegrenser enn i 1970. Det går altfor sent!
Utviklingen på klimaområdet er en god illustrasjon. Utslippene har fortsatt å vokse, jevnt og trutt, på tross av alt snakket og alle deklarasjonene (se venstre del av figur 1). Dette gjelder spesielt utslippet av CO2, som har doblet seg på de siste 40 årene. Som en følge har temperaturen fortsatt å stige (venstre del av figur 2), i takt med stadig høyere konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren.
Men jeg blir enda mer fortvilet når jeg tenker på hva som er den sannsynlige utviklingen frem mot 2050. I 2012 publiserte jeg en prognose for verdensutviklingen frem mot midten av århundret. Boken heter 2052 - A Global Forecast for the Next Forty Years og er siden utgitt i 170 000 eksemplarer på 13 språk. (Se Randers J. 2012. 2052 - A Global Forecast for the Next Forty Years. Chelsea Green Publishing: White River Junction, VT.) Dessverre har verden fulgt min prognose siden 2012, og derved bidratt til min økende fortvilelse. Boken er basert på en simuleringsmodell og konkluderer at verdenssamfunnet ikke kommer til å gjøre det som trengs for å skape en bærekraftig situasjon i 2050. På tross av alle vedtatte tiltak, og på tross av den sannsynlige tekniske utvikling i årtiene som kommer, så vil klimautslippene først nå en topp i 2035 (og ikke være null før i 2100). (Se høyre del av figur 1.) Og temperaturen vil ikke slutte å stige før 40 år senere, før den i 2075 vil nå +2,5 °C over før-industriell tid. (Se høyre del av figur 2.) Forsinkelsen skyldes den enorme tregheten i det globale bio-geo-fysiske systemet.
Det er to elementer i 2052-prognosen som er viktige når man skal drøfte spørsmålet om grønn vekst i Norge. For det første at verdenssamfunnet ikke kommer til å nå Parismålet, slik at vi kommer til å leve i en verden med unødvendig ustabilt vær og med unødvendig mye kimaskade på natur og infrastruktur. For det andre at vi kommer til å leve i en verden hvor den globale etterspørselen etter vårt viktigste eksportprodukt, petroleum, kommer til å stagnere i 2020-årene for så å falle i 2030-årene (figur 3). Dette fallet vil drives frem av en gradvis overgang - i alle verdens land - til solog vindkraft, med et i slett av bioenergi, vannkraft og atomenergi. Fallet betyr at olje- og gassprisen i stadig større grad vil bli bestemt av den marginale produksjonskostnaden hos den billigste produsent. Dersom petroleumssalg skal være en del av Norges fremtidige eksport, må vi passe på at marginalkostnaden for nye felt holder seg under kostnaden hos de billigste produsentene, i Midt-Østen.
ÅRSAKEN TIL AT DET GÅR SÅ SENT
Som nevnt, fortviler jeg over at verdenssamfunnets respons på bærekraftsutviklingen er så treg. På den annen side er det nettopp denne tregheten som gjør det mulig å lage fremskrivninger av den typen som finnes i 2052-boken, fordi tregheten gjør det usannsynlig at det vil inntreffe plutselige hopp i utviklingen. Men samtidig blir det viktig å forstå hvorfor responsen har vært så treg - og fortsatt kommer til å forbli treg.
Det går langsomt fordi de aller fleste tiltakene verden trenger, verken er lønnsomme eller i velgernes kortsiktige interesse. De tiltakene som trengs for å redusere klimagassutslippene og løse de andre miljø- og fordelingsproblemene, er dessverre ikke er de mest lønnsomme sett fra næringslivets synsvinkel.
Dermed plasserer investorene heller sin kapital på konvensjonelt vis. De tiltakene som trengs, er heller ikke i velgernes kortsiktige interesse, fordi de krever strukturendring, det vil si flytting av arbeidsplasser fra skitten til ren aktivitet. Dermed er det sjelden politisk støtte for den typen statlige inngrep som ville ha gjort det nødvendige lønnsomt. Det fins unntak, for eksempel begynner solstrøm å bli like billig som gasskraft. Men som regel er de grønne løsningene litt dyrere enn de konvensjonelle, i tillegg til å kreve omstilling. Dermed får de liten støtte, både i markedet og i demokratiet.
Dette er grunnen til at det verden trenger, ikke kommer av seg selv i liberale markedsdemokratier. Bærekraftpolitikken må presses frem av idealister, og gis støtte i form av forbud mot skitne løsninger og subsidier til rene. Men motstanden mot offentlig regulering er sterk, og dermed blir fremgangen mot et grønnere samfunn mye tregere enn jeg skulle ønske meg. Det grønne skiftet må tvinges frem, mot markedskreftene og mot ønsket om kortsiktig velvære.
Det er vanskelig å se noen enkel løsning på dette problemet. Det er ikke flertall for å nedlegge verken demokratiet eller kapitalismen. Så min forventning (se figur 4) er at det grønne skiftet vil fortsette å gå langsomt.
Det fins selvfølgelig en løsning, nemlig at en elite tar på seg å lage en bedre verden for det store flertall på lang sikt - og har makt til å sette ut i livet de tiltak som trengs. De kinesiske myndighetene har gjort dette med stort hell siden 1978. Jeg tror de vil lykkes i sin ambisjon, som er å gjøre Kina til et temmelig rikt, bærekraftig og rettferdig samfunn i 2050. Dette er et av hovedbudskapene i 2052-boken, men de fleste
Gå til medietUtviklingen på klimaområdet er en god illustrasjon. Utslippene har fortsatt å vokse, jevnt og trutt, på tross av alt snakket og alle deklarasjonene (se venstre del av figur 1). Dette gjelder spesielt utslippet av CO2, som har doblet seg på de siste 40 årene. Som en følge har temperaturen fortsatt å stige (venstre del av figur 2), i takt med stadig høyere konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren.
Men jeg blir enda mer fortvilet når jeg tenker på hva som er den sannsynlige utviklingen frem mot 2050. I 2012 publiserte jeg en prognose for verdensutviklingen frem mot midten av århundret. Boken heter 2052 - A Global Forecast for the Next Forty Years og er siden utgitt i 170 000 eksemplarer på 13 språk. (Se Randers J. 2012. 2052 - A Global Forecast for the Next Forty Years. Chelsea Green Publishing: White River Junction, VT.) Dessverre har verden fulgt min prognose siden 2012, og derved bidratt til min økende fortvilelse. Boken er basert på en simuleringsmodell og konkluderer at verdenssamfunnet ikke kommer til å gjøre det som trengs for å skape en bærekraftig situasjon i 2050. På tross av alle vedtatte tiltak, og på tross av den sannsynlige tekniske utvikling i årtiene som kommer, så vil klimautslippene først nå en topp i 2035 (og ikke være null før i 2100). (Se høyre del av figur 1.) Og temperaturen vil ikke slutte å stige før 40 år senere, før den i 2075 vil nå +2,5 °C over før-industriell tid. (Se høyre del av figur 2.) Forsinkelsen skyldes den enorme tregheten i det globale bio-geo-fysiske systemet.
Det er to elementer i 2052-prognosen som er viktige når man skal drøfte spørsmålet om grønn vekst i Norge. For det første at verdenssamfunnet ikke kommer til å nå Parismålet, slik at vi kommer til å leve i en verden med unødvendig ustabilt vær og med unødvendig mye kimaskade på natur og infrastruktur. For det andre at vi kommer til å leve i en verden hvor den globale etterspørselen etter vårt viktigste eksportprodukt, petroleum, kommer til å stagnere i 2020-årene for så å falle i 2030-årene (figur 3). Dette fallet vil drives frem av en gradvis overgang - i alle verdens land - til solog vindkraft, med et i slett av bioenergi, vannkraft og atomenergi. Fallet betyr at olje- og gassprisen i stadig større grad vil bli bestemt av den marginale produksjonskostnaden hos den billigste produsent. Dersom petroleumssalg skal være en del av Norges fremtidige eksport, må vi passe på at marginalkostnaden for nye felt holder seg under kostnaden hos de billigste produsentene, i Midt-Østen.
ÅRSAKEN TIL AT DET GÅR SÅ SENT
Som nevnt, fortviler jeg over at verdenssamfunnets respons på bærekraftsutviklingen er så treg. På den annen side er det nettopp denne tregheten som gjør det mulig å lage fremskrivninger av den typen som finnes i 2052-boken, fordi tregheten gjør det usannsynlig at det vil inntreffe plutselige hopp i utviklingen. Men samtidig blir det viktig å forstå hvorfor responsen har vært så treg - og fortsatt kommer til å forbli treg.
Det går langsomt fordi de aller fleste tiltakene verden trenger, verken er lønnsomme eller i velgernes kortsiktige interesse. De tiltakene som trengs for å redusere klimagassutslippene og løse de andre miljø- og fordelingsproblemene, er dessverre ikke er de mest lønnsomme sett fra næringslivets synsvinkel.
Dermed plasserer investorene heller sin kapital på konvensjonelt vis. De tiltakene som trengs, er heller ikke i velgernes kortsiktige interesse, fordi de krever strukturendring, det vil si flytting av arbeidsplasser fra skitten til ren aktivitet. Dermed er det sjelden politisk støtte for den typen statlige inngrep som ville ha gjort det nødvendige lønnsomt. Det fins unntak, for eksempel begynner solstrøm å bli like billig som gasskraft. Men som regel er de grønne løsningene litt dyrere enn de konvensjonelle, i tillegg til å kreve omstilling. Dermed får de liten støtte, både i markedet og i demokratiet.
Dette er grunnen til at det verden trenger, ikke kommer av seg selv i liberale markedsdemokratier. Bærekraftpolitikken må presses frem av idealister, og gis støtte i form av forbud mot skitne løsninger og subsidier til rene. Men motstanden mot offentlig regulering er sterk, og dermed blir fremgangen mot et grønnere samfunn mye tregere enn jeg skulle ønske meg. Det grønne skiftet må tvinges frem, mot markedskreftene og mot ønsket om kortsiktig velvære.
Det er vanskelig å se noen enkel løsning på dette problemet. Det er ikke flertall for å nedlegge verken demokratiet eller kapitalismen. Så min forventning (se figur 4) er at det grønne skiftet vil fortsette å gå langsomt.
Det fins selvfølgelig en løsning, nemlig at en elite tar på seg å lage en bedre verden for det store flertall på lang sikt - og har makt til å sette ut i livet de tiltak som trengs. De kinesiske myndighetene har gjort dette med stort hell siden 1978. Jeg tror de vil lykkes i sin ambisjon, som er å gjøre Kina til et temmelig rikt, bærekraftig og rettferdig samfunn i 2050. Dette er et av hovedbudskapene i 2052-boken, men de fleste
