Fagpressenytt

Vårt samfunn er i stor grad basert på det vi vet eller det vi tror vi vet, og slik ønsker vi vel at det skal være. Men av og til blir man overrasket over hvordan viktige politiske beslutninger kan være basert på irrasjonelle forestillinger eller til og med feilaktig informasjon. Vi har i løpet av det siste året opplevd tre statsråder som har hatt et svært anstrengt forhold til meningen med forskning og hva forskerne egentlig sier eller ikke sier. Det er mange saker som er oppe i tiden der samfunnet lurer på om avgjørelsene blir tatt basert på fakta og kunnskap eller på andre parametre, som politisk ståsted, personlige ønsker, favorisering av sterke grupper eller rett og slett mangel på kunnskap. Her kan jeg nevne eksempler som ulvebestanden, oljeboring i nord og klimapolitikken. Kan vi forlange at politikerne skal høre på ekspertene før de tar avgjørelser? Nei, det er ikke så enkelt at ekspertene kan løse alle problemer, kanskje heller tvert imot.



Hvordan bør vi innrette oss for at departementer og politikere skal få den informasjonen de trenger og at den er korrekt? For det første må alle som vil opptre som eksperter, innse at ekspertisen faller raskt i kvalitet selv litt utenfor det aktuelle fagfeltet. En smule beskjedenhet i beskrivelsen av sitt eget ekspertområde er nok på sin plass. Jeg, for eksempel, er ingen ekspert på det temaet som jeg har våget meg frempå for å skrive om her. Min interesse begrenser seg stort sett til litt selvinitiert tenking, på et foredrag, på forberedelser til et møte om temaet i juni og noen artikler, der Sutherland og Burgmans artikkel fra 2015 (1) er sentral. Sutherland holdt et foredrag i Oslo i mai og jeg ble både imponert og overrasket over presentasjonen. I en diskusjon etterpå ble et sett av utenlandske forskere informert om hvordan "science advice" ble praktisert i Norge. Da vi kunne fortelle at hvert departement selv bestemte hva slags forskning de ville støtte, fikk de hakeslepp og bemerkninger falt om at "You have 15 research ministers".



Det første dogmet Sutherland og Bergman angriper i sin bok, er at eksperter er bedre enn andre til å forutsi utviklingen innen sitt kompetansefelt. Dette er definitivt ikke riktig. En lang rekke undersøkelser har vist at en enkelt ekspert ikke er noe bedre enn en tilfeldig person med et visst minimum av kunnskap.

Det eksperten kan gjøre, er å frembringe informasjon og fakta som kan være nyttig som en plattform for å vurdere feltet. Men bruk av eksperter bør begrenses til dette. For hvis eksperter blir sammenliknet med større grupper av mer tilfeldig sammensatte personer, er det de større gruppene som viser seg å være best.



Etter 11. september 2001 ville US Director of National Intelligence finne ut hvordan man b