Bedre Skole
16.09.2016
Kunnskapsløftets fagplan i engelsk på videregående får kritikk for å være for omfattende og vag, og for at den oppmuntrer til overflatisk undervisning. Læreplanen vil allikevel fungere der læreren har en god læreplanforståelse og tilstrekkelig faglig og pedagogisk kompetanse til å utnytte mulighetene som ligger i den.
Kritikk av kunnskapsløftets læreplaner har siden de ble innført i 2006 kommet fra flere hold. Førsteamanuensis Kirsten Sivesind gjennomførte en grundig gjennomgang av de ulike fagplanenes implementering i 2012, og Utdanningsdirektoratet la ut en oppsummering av funnene på sine hjemmesider. To av de viktigste funnene Utdanningsdirektoratet viste til når det gjelder engelsk, var at «Kompetansemålene utfordrer i liten grad den relativt stabile fagorienteringen i skolen», og at «Kompetanse-orienterte læreplaner gir ikke god nok støtte i måten det faglige innholdet skal velges ut og tilrettelegges på. » (Utdanningsdirektoratet, 2013). Lektorlagets Gro Paulsen skrev også i 2012 om «flertydige læreplaner og uklare kunnskapskrav» (Paulsen, 2012). Spørsmålet jeg stiller, er om det er læreplanens innhold og form eller lærernes kompetanse som er problemet.
Mens Sivesind-rapporten var rykende fersk i 2012, satt læreplanrevisjonsgrupper og jobbet med forbedringer i sentrale fag, som norsk, engelsk, matematikk, naturfag og samfunnsfag. De reviderte læreplanene ble tatt i bruk i august 2013. Oppdraget fra Utdanningsdirektoratet var å tydeliggjøre de grunnleggende ferdigheter og deres progresjon «i samsvar med fagenes egenart» (Kunnskapsdepartement, 2010). Læreplanene skulle altså ikke lages på nytt, men revideres (ibid. ). Siden læreplanenes grunnstruktur er som før, gjelder kanskje kritikken fra 2012 fortsatt til en viss grad.
En OECD-rapport i forkant av revideringen gir råd til norsk skole om at den må «tydeliggjøre mål og kriterier for kva som er god kvalitet», fullføre et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og fortsette med «å bygge vurderings- og evalueringskompetanse» blant lærere, skoleledere og skoleeiere. (Utdanningsdirektoratet, 2011). Dette er selvfølgelig viktig når læreplanene består av relativt åpne kompetansemål. På den annen side gir læreplanene, spesielt i fellesfaget engelsk på videregående nivå som jeg her vil se nærmere på, en mengde muligheter for god klasseledelse, godt læringsmiljø, arbeid med elevenes motivasjon for å lære og differensiering; til sammen det jeg vil kalle god pedagogisk praksis. Læreplanen krever imidlertid at lærerne har solid fagkunnskap ikke bare i engelsk, men også i andre fag, at de har solid pedagogisk kunnskap, litt fantasi og at de setter seg godt inn i læreplanen, vurderingskriterier, kjennetegn på måloppnåelse og et bredt utvalg av 16- og 17-åringers kompetanse.
«Det er så mye jeg må gjennom»
Kompetansemålene i læreplanen for fellesfaget engelsk på videregående nivå, det vil si for vg1 i studiespesialiserende program og for vg1 og vg2 i yrkesfaglige program, gir med sine relativt åpne kompetansemål mange muligheter for ulike arbeidsmetoder, ulikt innhold og læring på ulikt nivå. Dette er, ifølge Sivesind, kanskje ikke så synlig for en lærer som ikke utfordrer sin «stabile fagorientering» eller for en som ikke stoler på sin faglige og pedagogiske profesjonalitet. Da kan man nok ha behov for mer «støtte i måten det faglige innholdet skal velges ut og tilrettelegges på».
Dette behovet understøttes av flere lærere jeg har møtt på som for eksempel sier at «det er så mye jeg må gjennom», «jeg må rekke gjennom pensum» eller at de ikke har tid til å bruke mye tid på ett tema. Tørnby (2013) rapporterer det samme, og Hodgson m.fl. (2012) påpeker i sin rapport at lærere sjelden går i dybden i undervisningen sin. Den gode nyheten er at det ikke finnes noe pensum i Kunnskapsløftets læreplaner, ingen gitt mengde stoff eller obligatoriske leselister, bare kompetanse og ferdigheter. I mange studiespesialiserende klasser kan elevene lese fire romaner på ett år. I yrkesfagklasser der det ofte er et mer variert nivå, leser de fleste kanskje en liten roman, eller bare kortere tekster og utdrag, mens noen leser to romaner. Alt er innenfor dagens læreplan. Dette viser at der er stort rom for å tilrettelegge for at ulike elever med ulike interesser og utgangspunkt kan få passelig med utfordringer. Samtidig skal alle kunne «drøfte ulike typer engelskspråklige litterære tekster fra ulike deler av verden». Noen gjør altså dette med utgangspunkt i kortere utdrag av enklere tekster, mens andre gjør det med utgangspunkt i klassikere og hele romanverker. Det viktigste er at alle skal få oppøvd leseferdigheter og lært vesentlig mer enn om de ikke hadde hatt dette faget.
I den reviderte læreplanen er fellesfaget engelsk ikke bare et dannelsesfag, men også et ferdighetsfag som har en viktig funksjon i elevenes nåværende og fremtidige faglige læring og profesjonsutøvelse. Flere kompetansemål under hovedområdene i muntlig og skriftlig kommunikasjon knyttes derfor opp til elevenes valgte utdanningsprogram med hensyn til ordforråd og emner. Dette gir rom for differensiering på gruppenivå slik at for eksempel elektroklasser vil jobbe med a
Gå til medietMens Sivesind-rapporten var rykende fersk i 2012, satt læreplanrevisjonsgrupper og jobbet med forbedringer i sentrale fag, som norsk, engelsk, matematikk, naturfag og samfunnsfag. De reviderte læreplanene ble tatt i bruk i august 2013. Oppdraget fra Utdanningsdirektoratet var å tydeliggjøre de grunnleggende ferdigheter og deres progresjon «i samsvar med fagenes egenart» (Kunnskapsdepartement, 2010). Læreplanene skulle altså ikke lages på nytt, men revideres (ibid. ). Siden læreplanenes grunnstruktur er som før, gjelder kanskje kritikken fra 2012 fortsatt til en viss grad.
En OECD-rapport i forkant av revideringen gir råd til norsk skole om at den må «tydeliggjøre mål og kriterier for kva som er god kvalitet», fullføre et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem og fortsette med «å bygge vurderings- og evalueringskompetanse» blant lærere, skoleledere og skoleeiere. (Utdanningsdirektoratet, 2011). Dette er selvfølgelig viktig når læreplanene består av relativt åpne kompetansemål. På den annen side gir læreplanene, spesielt i fellesfaget engelsk på videregående nivå som jeg her vil se nærmere på, en mengde muligheter for god klasseledelse, godt læringsmiljø, arbeid med elevenes motivasjon for å lære og differensiering; til sammen det jeg vil kalle god pedagogisk praksis. Læreplanen krever imidlertid at lærerne har solid fagkunnskap ikke bare i engelsk, men også i andre fag, at de har solid pedagogisk kunnskap, litt fantasi og at de setter seg godt inn i læreplanen, vurderingskriterier, kjennetegn på måloppnåelse og et bredt utvalg av 16- og 17-åringers kompetanse.
«Det er så mye jeg må gjennom»
Kompetansemålene i læreplanen for fellesfaget engelsk på videregående nivå, det vil si for vg1 i studiespesialiserende program og for vg1 og vg2 i yrkesfaglige program, gir med sine relativt åpne kompetansemål mange muligheter for ulike arbeidsmetoder, ulikt innhold og læring på ulikt nivå. Dette er, ifølge Sivesind, kanskje ikke så synlig for en lærer som ikke utfordrer sin «stabile fagorientering» eller for en som ikke stoler på sin faglige og pedagogiske profesjonalitet. Da kan man nok ha behov for mer «støtte i måten det faglige innholdet skal velges ut og tilrettelegges på».
Dette behovet understøttes av flere lærere jeg har møtt på som for eksempel sier at «det er så mye jeg må gjennom», «jeg må rekke gjennom pensum» eller at de ikke har tid til å bruke mye tid på ett tema. Tørnby (2013) rapporterer det samme, og Hodgson m.fl. (2012) påpeker i sin rapport at lærere sjelden går i dybden i undervisningen sin. Den gode nyheten er at det ikke finnes noe pensum i Kunnskapsløftets læreplaner, ingen gitt mengde stoff eller obligatoriske leselister, bare kompetanse og ferdigheter. I mange studiespesialiserende klasser kan elevene lese fire romaner på ett år. I yrkesfagklasser der det ofte er et mer variert nivå, leser de fleste kanskje en liten roman, eller bare kortere tekster og utdrag, mens noen leser to romaner. Alt er innenfor dagens læreplan. Dette viser at der er stort rom for å tilrettelegge for at ulike elever med ulike interesser og utgangspunkt kan få passelig med utfordringer. Samtidig skal alle kunne «drøfte ulike typer engelskspråklige litterære tekster fra ulike deler av verden». Noen gjør altså dette med utgangspunkt i kortere utdrag av enklere tekster, mens andre gjør det med utgangspunkt i klassikere og hele romanverker. Det viktigste er at alle skal få oppøvd leseferdigheter og lært vesentlig mer enn om de ikke hadde hatt dette faget.
I den reviderte læreplanen er fellesfaget engelsk ikke bare et dannelsesfag, men også et ferdighetsfag som har en viktig funksjon i elevenes nåværende og fremtidige faglige læring og profesjonsutøvelse. Flere kompetansemål under hovedområdene i muntlig og skriftlig kommunikasjon knyttes derfor opp til elevenes valgte utdanningsprogram med hensyn til ordforråd og emner. Dette gir rom for differensiering på gruppenivå slik at for eksempel elektroklasser vil jobbe med a
