Globalisering trekkes ofte frem som en viktig forklaring på hvordan samfunnet utvikler seg. Globalisering er imidlertid ikke noen klart definert hendelse. Snarere betegner det et sett av dynamiske prosesser som utspiller seg når hver og en av oss, bedrifter, organisasjoner og myndigheter, får stadig bedre muligheter til å samhandle over store avstander, herunder på tvers av land.
Den viktigste faktoren bak denne utviklingen er teknologisk endring, og da særlig nyvinninger innen kommunikasjon og håndtering av data og informasjon. Raskere og mer pålitelig transport av personer og varer mellom nære og fjerne lokasjoner bidrar til å spre og utvikle muligheter og ideer, noe som har hatt betydelig innvirkning på samfunnsutviklingen de siste 150 årene. Denne dynamikken forsterkes av at teknologien for å utveksle informasjon uten å måtte møtes fysisk, er blitt kraftig forbedret - fra post, telegraf og telefon til at globaliseringsdynamikken de siste 30 årene er preget av internett og moderne teleteknologi, som kombinert med teknologi for å håndtere store datamengder har gjort det teknisk mulig å samhandle og koordinere virksomhet i sanntid, nærmest over hele verden. I vår tid går derfor det som omtales som globalisering og digitalisering, hånd i hånd.
Det sier seg selv at mulighetene som denne utviklingen skaper, vil ha innvirkning på et bredt spekter av samfunnsområder. For verdiskapingens og næringslivets del betegner globalisering en utvikling som direkte angår hva som kan betraktes som aktuelle markeder, hva som fremstår som mulige investeringsalternativ, og hvor raskt kravene til fornyelse og innovasjon gjør seg gjeldende. Det er derfor helt naturlig at globalisering fremheves som et helt sentralt utviklingstrekk å forholde seg til når man diskuterer økonomisk politikk og utfordringer for strategi og ledelse i næringslivet. I denne artikkelen vil vi se nærmere på i hvilken grad denne betydningen av globalisering reflekteres i tilgjengelig statistikk over verdiskapingen i Norge.
Globalisering i nasjonal statistikk
Selv om globalisering over tid i økende grad er ansett som en viktig faktor bak næringsutvikling og verdiskaping i Norge, er det ikke mulig å spore noen klar utvikling i samhandlingen med utlandet i nasjonalregnskapet for Norge og norsk næringsstatistikk. Det gjelder i hvert fall når vi ser på betydningen av transaksjoner med utlandet i form av handel og investeringer inn og ut av Norge.
Det er et faktum at utenrikshandel, og da særlig eksport, fremstår som viktig når historikere forklarer den økonomiske utviklingen i Norge (Hodne, 1981). Det gjelder også for andre land med liten befolkning, og for små land i større grad enn store. Eksport og import er da heller ikke noe nytt innslag i norsk økonomi. Men lite tyder på at slike transaksjoner er blitt viktigere over tid. Som det fremgår av tabell 1, er samlet eksport og import målt som andel av bruttonasjonalprodukt (BNP) faktisk noe lavere i dag enn i 1970.
Tabell 1 Makrotall for økonomisk aktivitet på tvers av land, 1970-2015.
1970 1990 2015
Eksport, % av BNP i NorgeImport, % av BNP i Norge 41,8 43,1 40,1 33,4 37,4 32,0
Norske direkteinvesteringer i utlandet, % av samlet realkapital i NorgeUtenlandske direkteinvesteringer i Norge, % av samlet realkapital i Norge - - 2,6 3,0 16,5 13,5
Ansatte i norskkontrollerte selskap i utlandet, % av sysselsetting i NorgeAnsatte i utenlandskkontrollerte selskap i Norge, % av sysselsetting i Norge -2,8 - - 10,2 12,2
Kilde: Beregninger med basis i Statistisk sentralbyrå: Nasjonalregnskap, Direkteinvesteringer, beholdninger og avkastning, Utenlandske datterselskap i Norge og Norske dotterselskap i utlandet, og fra NOU 1982:3 Maktutredningen kap. 6 for ansatte i utenlandskkontrollerte selskap i Norge i 1970 (faktisk 1972).
Når det gjelder investeringer over landegrensene, derimot, har det vært en ganske sterk vekst, slik det også har vært for utviklingen i utenlandske direkteinvesteringer i de fleste land. Direkteinvesteringer betegner investeringer som gir en eier minst ti prosent eierandel i et selskap i et annet land. Sammenliknet med 1990 er den akkumulerte verdien av utenlandske direkteinvesteringer mangedoblet i Norge, og den har vært særlig sterk for norske investeringer i utlandet. 1 I relativ forstand er imidlertid omfanget fortsatt ganske beskjedent. Når beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer sammenholdes med den akkumulerte verdien av all realkapital som ligger til grunn for verdiskapingen i Norge, utgjør norske investeringer i utlandet 16,5 prosent og utenlandske investeringer i Norge 13,5 prosent. Selv om slike investeringer har fått økt betydning fra to-tre prosent i 1990, er verdien av utenlandske direkteinvesteringer inn og ut av Norge fortsatt ganske beskjeden sammenliknet med den samlete kapitalbeholdningen i norsk økonomi.
Den nasjonale betydningen av globalisering fremkommer heller ikke i noe annet lys når vi bruker opplysninger om sysselsettingen i foretak som opererer i Norge og i utlandet. SSBs oversikt over den økonomiske aktiviteten til utenlandskkontrollerte selskap i Norge og norskkontrollerte selskap i utlandet, det vil si selskap som er eid med minst 50 prosent av henholdsvis en utenlandsk og norsk investor, viser at de begge har en sysselsetting som svarer til vel ti prosent av alle sysselsatte i Norge. Denne statistikken har ikke opplysninger lenger tilbake enn 2008, slik at det ikke er mulig å dokumentere veksten som har funnet sted. Men den må forventes å speile veksten som er beskrevet foran, når det gjelder beholdningen av utenlandsk kapital i Norge og norsk kapital i utlandet, slik opplysningene gjengitt fra en annen kilde for tidlig 1970-tall tilsier.
Slike makrotall avslører imidlertid ikke betydningen av globalisering. De sentrale økonomiske effektene av internasjonal handel, som virkninger på produktivitet, skyldes ikke at omfanget av direkte transaksjoner med utlandet må øke. De følger derimot av at mulighetene for å handle med kunder og leverandører i andre land endrer konkurransen og dynamikken som ligger bak verdiskapingen for alle, enten de handler med utlandet eller ikke. Det er derfor vel i samsvar med økonomisk teori at det er lettere å spore betydningen av globalisering for verdiskapingens vedkommende når man studerer virksomheten i foretak på mikronivå, og ikke aggregert for økonomien samlet i nasjonal makrostatstikk.
Globalisering på foretaksnivå
Det er særlig fremveksten av multinasjonale foretak som reflekterer globalisering på foretaksnivå. I industri og varehandel har det siden tidlig på 1900-tallet vært flere store virksomheter i Norge som var datterselskap i multinasjonale foretak av utenlandsk opprinnelse. Men med unntak av rederier i internasjonal skipsfart var det ikke vanlig at selskap med næringsmessig forankring i Norge også var aktive med produksjon i utlandet. Det foreligger derfor ingen offisiell statistikk som viser i hvilken grad norske foretak er engasjert i virksomhet som innebærer strategisk styring med verdiskaping på tvers av land.
For Norges vedkommende ble slike data på foretaksnivå først skaffet til veie i prosjektet Firm Dynamics in a Nordic Perspective,hvor søkelyset var rettet mot de til enhver tid 30 største industrikonsernene i Norge, Sverige, Finland og Danmark fra tidlig 1970-tall og til 1990 (Heum & Ylä-Anttila, 1993). To enkle opplysninger kastet lys over hvordan det vi da kalte internasjonalisering, gjorde seg gjeldende i næringslivet: 1) I hvilken grad de store, toneangivende foretakene hadde salg til kunder i utlandet, og 2) i hvilken grad de var engasjert med virksomhet i utlandet målt etter antall ansatte i enheter som de hadde etablert utenfor sine opprinnelsesland. Det første sa noe om i hvilken grad internasjonale markeder var av betydning i foretakenes verdiskaping; det andre i hvilken grad de var engasjert i å regissere verdiskaping på tvers av landegrenser.
Disse opplysningene er i ettertid skaffet til veie på ad hoc-basis og gjør det mulig å illustrere hvordan internasjonale operasjoner har gjort seg stadig sterkere gjeldende over tid for de til enhver tid største foretakene i Norge (se Heum, 2019 for detaljer). Tabell 2 viser dette for de største industrikonsernenes vedkommende, selv om industrikonsern var en mer dekkende betegnelse for 30-40 år siden enn i dag. På 1980-tallet var for eksempel industrikonsernet Aker utelukkende engasjert i bygging og reparasjon av skip og oljeplattformer. I dag har Aker avhendet de fleste verftene sine og har størstedelen av virksomheten sin i tilknytning til offshore petroleum, først og fremst med ingeniørtjenester og andre tjenesteleveranser, men også egen olje- og gassproduksjon.
Tabell 2 De 30 største industrikonsernene 1980-2017: Fordeling av salg og sysselsetting på kunder og konsernenheter i Norge og utlandet. Prosent.
1975 1980 1985 1990 1996 2000 2006 2012 2015 2017
Salg i utlandet
% av konsernomsetning 49 53 59 64 74 78 76 70 75 74
Ansatte i utlandet*
% av ansatte i konsernet 6 9 21 34 57 59 61 64 65 69
* I flere tidligere publikasjoner er det oppgitt at det i 1985 var 14 prosent som arbeidet i utenlandske datterselskap. Gjennomgang av rådataene viser at riktig tall skal være 21 prosent. Det må også påpekes at den kraftige veksten i andelen ansatte i utlandet fra 1990 til 1996 er sterkt påvirket av at Kværner i 1996 kjøpte det britiske selskapet Trafalgar House, som var tre-fire ganger så stort. I 2001 var mesteparten av det som hadde vært Trafalgar House, og til dels det som hadde vært Kværner, enten avhendet eller avviklet, og det som var igjen, ble ervervet av Aker. Dersom intermessoet med Trafalgar House holdes utenfor, ville andel ansatte i utlandet for de 30 største vært på 44 prosent i 1996 og 53 prosent i 2000.
Tabellen viser at virksomhet i utlandet i gjennomsnitt har fått økende betydning for de største industrikonsernene de siste 40 årene. Det gjelder for salg til utenlandske kunder, men særlig for hvor stor del av sysselsettingen de har i datterselskap i utlandet. I 1975 hadde de 30 største industrikonsernene i gjennomsnitt godt over 90 prosent av sysselsettingen sin i Norge. I dag har de 30 største mer enn dobbelt så mange ansatte i enheter i utlandet.
Denne endringen er også slik at de fleste av de største i dag kan fremstilles som multinasjonale foretak. Som det fremgår av tabell 3, hadde de aller fleste av de 30 største foretakene i 1975 så å si all sin virksomhet i Norge. Alle hadde flere ansatte i Norge enn i utlandet, og bare to hadde mindre enn 70 prosent av virksomheten sin i Norge. Salg til utenlandske kunder var det i hovedsak et fåtall store eksportforetak som sto for.
Tabell 3 De 30 største industrikonsernene 1975 og 2017 etter andel ansatte i datterselskap i utlandet. Antall foretak.
1975 2017
0-9 % 23 7
10-29 % 5 4
30-49 % 2 1
50-69 % 0 5
70-100 % 0 13
I 2017 er bildet helt annerledes. De fleste av de 30 største har nå hovedtyngden av sine ansatte i enheter i datterselskap i utlandet og er å regne som multinasjonale foretak, hvor det strategiske ansvaret for å regissere verdiskaping globalt ligger i Norge. Og selv om 7 av de 30 største industrikonsernene fortsatt i hovedsak har sin produksjonsmessige basis i Norge, er de fleste av disse datterselskap i multinasjonale foretak av utenlandsk opprinnelse med et særlig ansvar for å betjene det norske markedet.
Denne fremveksten av multinasjonale foretak med opprinnelse i norsk industri fant i hovedsak sted på 1980- og 1990-tallet. Etter hvert har store tjenesteleverandører i økende grad også utviklet seg på samme måte. Det kan illustreres med tilsvarende opplysninger for de 30 største konsernene i privat sektor i dag (2017), uavhengig av hva slags næringsvirksomhet de har tilknytning til. 2 Riktignok har de 30 største industrikonsernene i gjennomsnitt en litt større andel av sine ansatte i utlandet (69 prosent sammenliknet med 59 prosent). Men i motsetning til industrikonsernene, hvor de 10 største er langt sterkere engasjert utenfor Norge enn de neste 20 på listen, er det ingen slike forskjeller mellom de 30 største i privat sektor. Virksomhet internasjonalt gjør seg også bredere gjeldende blant disse. Bare fem har mer enn 70 prosent av sine ansatte i Norge; tre ganger så mange (15) har over 70 prosent av sine ansatte i datterselskap i utlandet.
Denne gjennomgangen viser at toneangivende foretak i Norge i bred skala, og i økende grad, er engasjert med virksomhet i flere land. Det gjelder enten det dreier seg om produksjon av industrivarer, tjenester av ulik art eller naturressurser. Dette begrunner relevansen av å utforske spørsmål om ledelse og organisering av forretningsvirksomhet og verdiskaping på tvers av land.
1: Aksjebeholdningen i Pensjonsfond utland, eller det såkalte Oljefondet, er porteføljeinvesteringer og inngår ikke i disse tallene.
2: Ni av disse er også å finne på listen over de 30 største industrikonsernene, 21 er i annen næringsvirksomhet. Med unntak av Equinor er det alle konsern innen ulike former for tjenesteproduksjon - forretningsmessig tjenesteyting, transport, teletjenester, handel og reiseliv.
Heum, P. & Ylä-Anttila, P. (1993). Firm dynamics in a Nordic perspective. Large corporations and industrial transformation. ETLA Series B 87. Helsinki: Taloustieto.
Heum, P. (2019). Cross-border value generation in large Norwegian-based firms. SNF Working Paper No. 04. Bergen.
Hodne, F. (1981). Norges økonomiske historie 1815-1970. Oslo: Cappelen.
