Fagpressenytt

■ Allsidig og variert fysisk aktivitet i barndommen har positiv innvirkning på barns motoriske kompetanse, deres muskelstyrke og kondisjon [1]. I tillegg har aktiviteten gunstige metabolske effekter og påvirker utviklingen av fettvev, skjelett, sener, leddbånd og brusk [2]. Forskning viser dessuten at deltakelse i fysisk aktivitet og idrett er assosiert med lavere hyppighet av psykososiale helseproblemer. Det er derfor grunn til bekymring når data fra store nasjonale kartleggingsstudier viser at aktivitetsnivået reduseres i løpet av barne- og ungdomsårene[3], og at kun halvparten av norske 15-åringer tilfredsstiller myndighetenes anbefalinger om 60 minutter med fysisk aktivitet av minst moderat intensitet hver dag [4]. Resultater fra ungdatarapporten viser dessuten at andelen som rapporterer psykiske plager i ungdomsårene er høy, og at omfanget av psykiske plager øker gjennom ungdomsårene [5].
Siden fysisk aktivitet har gunstige effekter på flere aspekter av barn og unges helse, har det de senere årene blitt gjennomført flere intervensjoner for å øke unges aktivitetsnivå, og skolen har vært en av hovedarenaene for slike tiltak. Flere av disse studiene har også undersøkt om økt fysisk aktivitet eller ekstra kroppsøving på timeplanen har effekt på elevenes skoleprestasjoner [6]. Studier fra barnetrinnet viser at intervensjoner med økt fysisk aktivitet har effekt på en del komponenter av fysisk helse [7-9]. Tverrsnittsstudier (der alle variabler måles på samme tidspunkt) viser dessuten ofte en positiv sammenheng mellom fysisk aktivitetsnivå eller fysisk form og skoleprestasjoner, mens flere intervensjonsstudier ikke klarer å påvise at økt fysisk aktivitet fører til bedre skoleprestasjoner. Det finnes imidlertid lite forskning og svært få forskningsbaserte tiltak blant elever på ungdomstrinnet. Tidlig ungdomstid er preget av store biologiske, psykologiske og sosiale utfordringer. I denne fasen utfordres den unges foreldreskapte identitet med et behov for selv å skape sin egen. Mange utfordrer det etablerte og ikke minst tiltak som det etablerte påfører dem, og forskning har vist at det er betydelig merutfordrende å endre aktivitetsatferd hos ungdom enn hos barn [10].
Som et ledd i å skape et bedre kunnskapsgrunnlag for framtidig arbeid med fysisk aktivitet på ungdomstrinnet, er det i Folkehelsemeldingen - Mestring og muligheter definert at det skal igangsettes et forsøk over tre år med et utvalg av ungdomsskoler der elevene vil få om lag fire timer fysisk aktivitet og kroppsøving i uken [11]. Gjennom prosjektet skal det utvikles modeller for økt fysisk aktivitet, og disse skal testes ut i en randomisert kontrollert studie (RCT) i skoleåret 2017-18. Siden kunnskapsgrunnlaget var så svakt, ble det imidlertid sett på som helt nødvendig å teste ut intervensjonsmodellene i en pilotstudie gjennom skoleåret 2016-17. Denne artikkelen beskriver pilotstudien, der hensikten var å undersøke effekten av økt fysisk aktivitet og kroppsøving på fysisk helse, psykisk helse og læringsmiljø blant elever på 9. trinn.

Metode
Sju skoler i østlandsområdet ble inkludert i pilotstudien. Dette var et bekvemmelighetsutvalg, og når en skole takket ja til å delta i prosjektet, ble alle elever på 9. trinn invitert til å delta. Det var totalt 761 ungdommer av 863 inviterte som deltok på testing ved baseline (T1) (88%). Prosjektet er meldt til Norsk senter for forskningsdata (NSD). Elevenes foresatte måtte signere et informert samtykke før elevene ble inkludert i studien. Pilotstudien ble gjennomført av Norges idrettshøgskole.
De to intervensjonsmodellene som skulle testes ut hadde like rammer; elevene skulle gjennomføre én time ekstra kroppsøving i uken, og i tillegg skulle skolene omdisponere 5 prosent av det øvrige timetallet til fysisk aktivitet (ca 1 time). Dette skulle komme i tillegg til kroppsøvingstimene som allerede gjennomføres på 9. trinnet. Den første intervensjonsmodellen ble kalt Aktiv læring (AL), og bygger på et sosioøkologisk rammeverk. Intervensjonsmodellen inneholdt fire ulike komponenter (se faktaboks 1).
Den andre intervensjonsmodellen som ble testet ut, ble kalt «Don't worry - Be happy» (DWBH). Modellen er både forankret i forskning på fysisk aktivitet og helse, og i nyere teorier om ungdoms atferd og utvikling [12], samt i en styrkebasert teori om ungdom [13]. Målet med modellen var først og fremst å legge til rette for positive erfaringer [14]. På grunn av erfaringsperspektivet var opplevd relevans og mening i aktivitetskonteksten viktigere kvalitetskriterier enn varighet, intensitet og frekvens i aktivitet [15]. Modellen inneholdt to komponenter (se faktaboks 2).
I pilotstudien fikk skolene velge én av tre grupper: 1) intervensjonsmodell AL (3 skoler) 2) intervensjonsmodell DWBH (2 skoler) 3) kontrollgruppe (2 skoler).

Siden skolene fikk velge hvilken gruppe de ville tilhøre, har studien et kvasieksperimentelt design (dette er et design som tilstreber de krav eksperimentelle studiedesign setter, men som ikke fullt ut tilfredsstiller disse). Kontrollskolene gjennomførte skoleåret som vanlig uten ekstra tid til fysisk aktivitet og kroppsøving.
For å teste om intervensjonsmodellene hadde effekt, ble elevene på alle skolene testet før intervensjon startet opp (baseline, T1) og etter at intervensjonen ble avsluttet (T2). Det ble gjennomført tester av mange ulike variabler. Kun et utvalg av variablene blir presentert her, og en kort beskrivelse følger under. For mer utfyllende metodebeskrivelser henviser vi til rapporten «Utprøving og evaluering av modeller for fysisk aktivitet» [16].

Målevariabler
Vi benyttet ActiGraph akselerometer