Arvid Elveseter, fysioterapeut BSc. Revmatismesykehuset A/S, Lillehammer.
Ragnhild Ildstad, fysioterapeut BSc. Revmatismesykehuset A/S, Lillehammer.
Tiril Vehus, fysioterapeut BSc. Revmatismesykehuset A/S, Lillehammer.
Heidi Starheim Løvaas, fysioterapeut BSc. Revmatismesykehuset A/S, Lillehammer.
Ingvild Bø, fysioterapeut BSc. Revmatismesykehuset A/S, Lillehammer.
Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 20.august 2021. Ingen interessekonflikter oppgitt.
Sammendrag
Hensikt: Å tydeliggjøre teoretisk forståelse som ligger til grunn for fysioterapipraksis ved revmatiske inflammatoriske sykdommer.
Metode: Fysioterapeuter ved Revmatismesykehuset A/S Lillehammer og forsker samarbeidet om å tydeliggjøre revmafysioterapipraksis på sykehuset. Vitenskapelige studier relatert til revmafysioterapi ble lest og brukt til å fremme refleksjon om egen praksis. Samtalene ble tatt opp på bånd og analysert etter hvert møte. Foreløpige analyser dannet grunnlag for å stille nye spørsmål og velge ut artikler for videre utforskning.
Resultat: Tidligere var fokus på symptomlindring, forebygge og redusere sykdomsrelaterte funksjonsbegrensninger, men de siste 20 årene er fysioterapeuter også opptatt av å fremme pasienters deltagelse i arbeidslivet og trening for å øke fysisk kapasitet, forebygge inaktivitet og livsstilssykdommer. Fysioterapeutene vektlegger betydning av «hendene som instrument» i undersøkelse og behandling. To ulike mulige måter å forstå kropp, bevegelse og funksjon kan dermed begrunne klinisk fysioterapipraksis; den ene relatert til sykdom og funksjonskapasitet og den andre til pasienters kroppslige sykdomserfaringer og tilhørighet i egen kropp og liv.
Konklusjon: En objektiv og en subjektiv forståelse av kropp og fungering ligger til grunn for hva revmafysioterapi kan handle om.
Nøkkelord: Fysioterapi - revmatologi - revmatiske sykdommer - rehabilitering - teoretiske perspektiv.
Abstract
Physiotherapy for patients with rheumatic inflammatory diseases - towards a theoretical platform for clinical practice
Objective: To clarify theoretical understanding underpinning physiotherapy practice for patients with rheumatic inflammatory diseases.
Methods: Physiotherapists at Lillehammer Rheumatism Hospital in Norway, and a researcher collaborated to clarify what physiotherapy practice implies. Scientific papers related to physiotherapy for rheumatic diseases were read and facilitated reflections about own clinical practice. The conversations were tape recorded and analysed after each meeting. Preliminary analyses inspired questions for further elaboration and selection of new articles to be read.
Results: Physiotherapists focused earlier mainly on relieving symptoms, preventing and reducing disease-induced functional limitations. During the last 20 years, an increasing emphasis is on enabling patients to continue to work and perform regular exercise to prevent physical inactivity, loss of physical capacity, and comorbid lifestyle diseases. The physiotherapists also underlined the importance of using their hands as instrument" in their examination and treatment. Two different ways of interpreting body, movement and function can justify physiotherapy practice; one related to disease and function capacity and the other to patients' bodily illness experiences disturbing connectivity to own body and life.
Conclusion: Both objective and subjective theoretical understandings of body and functioning underpin what physiotherapy for rheumatic diseases may entangle.
Key-words: Physiotherapy - rheumatology - rheumatic diseases - rehabilitation - theoretical perspective.
Introduksjon
Revmatiske auto-immune sykdommer kjennetegnes ved at kroppen reagerer med betennelse mot celler i eget bindevev. Sykdomsårsaker er ukjent, og sykdomsforløp varierer. Uten adekvat behandling kan sykdommene gi betydelig funksjonsproblem og økt mortalitet (1). For eksempel hos pasienter med leddgikt angripes synovialhinner i leddkapsler og seneskjeder, og betennelse fører til varme, hovne ledd og fortykkede, ømme seneskjeder, innskrenket bevegelighet og smerte ved belastning. Blir betennelsen stående over tid, kan betent vev vokse inn og svekke bindevev, leddbrusk og leddnært benvev. Sener glir ikke lenger normalt inne i seneskjede under bevegelse, og i leddene kan det oppstå kontrakturer og i verste fall feilstillinger (1). Ved bindevevssykdommer kan indre organer som lunger, nyrer og hjerte affiseres. Medikamenter brukes for å dempe betennelse og lindre smerter, og i tillegg anvendes ikke-medikamentelle tiltak for å lindre, forebygge og gjenvinne funksjonstap og redusere funksjonshemming (2, 3).
Historisk tilbakeblikk
Revmatiske betennelsessykdommer er «gamle sykdommer», og arkeologiske funn fra oldtiden viser forbening av ryggsøyle som ved spondylartritt og endringer i ekstremitetsledd som ved leddgikt. Allerede i oldtiden ble sykdommene behandlet med varme omslag og badeterapi. Slike tiltak ble også viktige i kurbadene som dukket opp i Norge på 1800-tallet. I 1938 fikk Norge sitt første revmatismesykehus. Her ble kurbadtradisjon videreført av fysioterapeuter, og fysikalsk behandling ble en viktig del av behandlingen i revmatologisk spesialisthelsetjeneste. For å forebygge, gjenvinne tap og vedlikeholde bevegelighet og muskelstyrke benyttet fysioterapeuter passive og ledet aktive øvelser i ubelastede stillinger på benk og i varmtvannsbasseng. Varme pakninger og bad, massasje, avspenning, varme- og kuldeterapier, samt elektroterapi ble brukt for symptomlindring (2). I revmatismesykehus på 1970-90 tallet fantes gjerne utstyr som gytje, varmelamper, ultralyd, interferensstrøm, TNS, furunålsbad og varmtvannsbasseng. I dag er imidlertid mye av dette utstyret forsvunnet innen spesialisthelsetjeneste i revmatologi.
På 1980 tallet fikk man etter hvert bedre kontroll på betennelse ved hjelp av «disease-modifying anti-rheumatic drugs» (DMARDs). Synovektomi (fjerning av synovialhinne) ble brukt for å bremse leddødeleggelser, og ødelagte ledd ble skiftet ut med bedre leddproteser enn før. Øvelsesbehandling kunne nå foregå i belastede stillinger, og fysioterapeuter observerte rytme, koordinasjon og stabilitet under aktivitet for å bestemme hva som skulle trenes for å bedre pasienters måter å bevege seg på (4). I samarbeid med ergoterapeuter underviste også fysioterapeuter i leddvern ved at aktiviteter ble utført på skånsomme måter for leddene og ved bruk av hjelpemidler. En betydelig endring av fysioterapi innen revmatologi (heretter kalt revmafysioterapi) kom imidlertid som et r
