Kirsti Riiser, ph.d. førsteamanuensis, Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet. Korresponderende forfatter. [email protected].
Denne vitenskapelige originalartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 10.august 2020. Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.
Merknad: Delt 1.forfatterskap mellom Schultze Toverød og Pollen.
Bakgrunn
Klumpfot (Congenital talipes equinovarus) er en av de vanligste medfødte ortopediske tilstandene med en prevalens på 1 per 1000 barn (1-3). Klumpfot må behandles fra de første dagene etter fødsel og fram til barnet er 4-5 år (4). Behandlingen består av seriegipsing, daglige tøyninger og bruk av skinne etter Ponseti-metoden (3, 5). Målet med behandlingen er å korrigere feilstillinger for å oppnå en funksjonell og smertefri fot og å unngå residiv (6). Behandlingen starter i spesialisthelsetjenesten, og involverer etter hvert også fysioterapeuten i kommunen. Fysioterapeuten i kommunen er foreldrenes kontaktperson i det daglige og har medansvaret for opplæring av ressurspersonene rundt barnet (7). Foreldrene blir svært involvert i utførelsen av det spesifikke regimet for behandling av klumpfot. Et godt samarbeid mellom foreldrene og fysioterapeutene har dermed stor betydning for prognosen til barnet (8). Hensikten med denne studien har derfor vært å utforske fysioterapeuters tanker rundt og erfaringer fra samarbeid med foreldre i oppfølgingen av barn med klumpfot.
Fordi behandlingen er så langvarig, krever involvering av ulike instanser og innebærer et stort ansvar for foreldre, kan oppfølgingen av barn med klumpfot minne mye om mer tradisjonelle habiliteringsprosesser for barn med varige funksjonshemminger. Dette er i liten grad tidligere diskutert i litteraturen. Det finnes mye forskning på selve det ortopediske behandlingsregimet for barn med klumpfot (9, 10), men langt mindre om erfaringer fra samarbeidsprosesser som har betydning for oppfølgingen. Funnene i studien diskuteres i lys av en modell for kapasitetsbyggende og familiesentrerte tjenester som tidligere hovedsakelig har vært benyttet innen barnehabiliteringsfeltet. Modellen beskrives kort i avsnittet nedenfor, før metode for datainnsamling og funn fra studien presenteres.
En kapasitetsbyggende familiesentrert praksismodell
Basert på teori, forskning og praksis har Dunst og Trivette (11) utviklet en modell for en familiesentrert tjenestetilnærming rettet mot familier med barn som trenger oppfølging og behandling i tidlig barndom. Modellen tar utgangspunkt i familien som det sentrale omdreiningspunktet i et barns liv, og vektlegger støttende og kapasitetsbyggende intervensjoner rettet mot hele familien (Figur 1).
Figur 1. En kapasitetsbyggende familiesentrert modell.
Modellen er bygget opp rundt fire hovedelementer: 1) Kapasitetsbyggende praksiser, 2) Familiens prioriteringer og opplevde behov, 3) Familiemedlemmenes ferdigheter og interesser og 4) Støtte og ressurser. Kapasitetsbyggende praksiser omfatter både relasjonelle og deltakende tilnærminger. Den relasjonelle komponenten viser til en grunnleggende god klinisk praksis, preget av aktiv lytting, empati, respekt og motivasjon. Deltakelseskomponenten handler om at familien trekkes inn som en aktiv samarbeidspartner i oppfølgingen, og at tilnærmingen er individualisert, fleksibel og ivaretar familiens egne prioriteringer. Familiens prioriteringer og opplevde behov beskriver hva hjelpepersonell bør ta utgangspunkt i når intervensjoner skal planlegges og familien skal motiveres til aktiv deltakelse. Familiemedlemmenes ferdigheter og interesser handler om å identifisere omsorgspersonenes interesser og styrker. Det å sette søkelys på hva familien kan fra før, istedenfor å fokusere på svakhetene deres, øker sjansene for at tilnærmingen blir vellykket. Støtte og ressurser beskriver de formelle og uformelle sosiale nettverkene familien har tilgang til som vil kunne være til hjelp og nytte i situasjonen familien befinner seg i. Modellen som helhet representerer en systemmodell som illustrerer hvordan terapeuter via ulike komponenter kan fremme en god behandlingstilnærming (11).
Metode
Design og utvalg
Denne studien har et kvalitativt design der data er samlet gjennom individuelle kvalitative intervjuer. Vi har strategisk rekruttert fysioterapeuter med erfaring fra behandling av klumpfot hos barn. Rekrutteringen av informantene foregikk gjennom direkte tips og til dels gjennom snøballmetoden. Tre informanter som alle har flere års erfaring fra behandling av barn med klumpfot ble inkludert. To er ansatt i spesialisthelsetjenesten og én i kommunehelsetjenesten.
Datainnsamling
Intervjuguiden ble utarbeidet i forkant av samtalene og bestod innledningsvis av enkle faktabaserte spørsmål, som gradvis gikk over i mer reflekterende, omfattende spørsmål. Vi lot informantene selv velge tid og sted for intervjuene. To av intervjuene ble gjennomført på informantenes arbeidsplass, og ett over Skype. Hvert intervju varte i 30-60 minutter. Begge førsteforfatterne gjennomførte intervjuene. Intervjuguiden ble fulgt, og supplert med relevante oppfølgingsspørsmål der det passet inn. I starten av intervjuet, samt i informasjonsskrivet, ble det lagt stor vekt på at informantene ikke måtte være redde for
