Fagpressenytt

Jeg var sju år da jeg fikk diabetes. I en alder da man skal være på sitt mest viltre, oppdage livet, og utforske hva det vil si å være barn. Jeg husker ikke så mye av hvordan livet var før den tid, men jeg husker hvordan det var før jeg ble diagnostisert. Jeg drakk en liter appelsinjuice om dagen, og hadde ofte fryktelig vondt i magen.
På kveldstid ble jeg sittende i fanget til mor som strøk meg på magen, fordi hun ikke visste hva annet hun kunne gjøre. Fram til den dagen jeg ble diagnostisert.

Det var første dag i elgjakten. Min far var på jakt da vi kom tilbake fra legekontoret med kommando om å dra rett på sykehuset. Han rakk oss så vidt i det vi svingte bilen ut fra gårdsveien. Jeg skjønte ikke så mye av hva som skjedde, var blid som ei sol, og da han spurte hvor vi var på vei, sa jeg så stolt jeg kunne at «jeg har sukkersyke!», og det var da jeg så mamma gråte.

Jeg husker tiden på sykehuset gikk sakte. Da jeg kom dit, var jeg tynn som en spiker - hadde mistet alt av valpefett som følge av mangel på insulin. Den kvelden spiste jeg tolv brødskiver. «Ulvehunger», kalte mamma det. Etter en ukes tid var jeg på mitt mest sultne, og fikk null re