Magma
09.08.2023
Innovative løsninger og nyskapende virksomheter er sentralt for et velferdssamfunn, og for å få til det i tiden fremover må dagens studenter opparbeide seg innovasjonskompetanse.
Dessverre er dette kompetanser som ikke nødvendigvis blir vektlagt utviklet i løpet av det formelle studieløpet. Samtidig består studietiden av mer enn det formelle studieløpet, og ved norske universiteter og høyskoler er det mange ulike frivillige organisasjoner drevet av studentene selv. Dette gjør at studenter opparbeider seg mye kompetanse gjennom engasjement i studentdrevne organisasjoner, og denne artikkelen setter søkelys på hvilke innovasjonskompetanser som utvikles, og hvordan dette eventuelt skjer. Først utviklet vi et rammeverk for innovasjonskompetanse bestående av: (1) kreativitet og utforskende aktivitet, (2) problemløsning, (3) strategisk tenkning, samt (4) samarbeids- og kommunikasjonsferdigheter. Deretter gjennomførte vi en studie med dybdeintervjuer med 14 studenter ved ulike utdanningsinstitusjoner i Norge som til sammen enten deltar eller har deltatt i 51 ulike verv. Funnene våre viser hvordan engasjement utover studiene bidrar til at studentene tilegner seg kunnskaper som de ikke får gjennom studiene. Økt kompetanse i å jobbe i tverrfaglige grupper, trygghet i håndtering av konflikter, handlingskompetanse og større nettverk er noen erfaringer studentene sitter igjen med som er i samsvar med innovasjonskompetanse. Vi mener derfor at studentfrivillighet kan gi viktig innovasjonskompetanse for fremtidens arbeidsliv.
Innledning
Studietiden består av mer enn studiepoeng, og ved flere norske universiteter og høyskoler er mange studenter aktive i studentdrevne initativ. I denne artikkelen vil vi se nærmere på studentfrivillighet som kjennetegnes ved aktivitet knyttet til studiested som studenter deltar på frivillig basis i, og som ikke er en del av studieprogrammet. Siden det er mange som deltar i slik studentfrivillighet, er det interessant å se nærmere på hvilke kompetanser de tar med seg videre inn i studier og arbeidslivet.
Innovative løsninger og nyskapende virksomheter er sentralt for et velferdssamfunn (Buffart et al., 2020), og det er viktig for samfunnet at studenter opparbeider seg kompetanser knyttet til å bidra til fornying og innovasjon. Ettersom innovasjon kan ha ulike betyninger, er det relevant å forstå hva vi legger i begrepet innovasjon, og vi ønsker her å benytte Van de Vens (1986, s. 591) definisjon for innovasjonsprosesser som utvikling og implementering av nye ideer blant personer som over tid engasjerer seg i samhandling med andre i en institusjonell kontekst. I dette tilfellet er den institusjonelle konteksten frivillig studentengasjement. Videre kan innovasjonskompetanse sees på som kunnskap, evner og vilje til å utvikle ideen, spredning av ideen og gjennomføring av ideen (Newell et al., 2009). Selv om betydningen av innovasjonskompetanse blir stadig tydeligere i vår tid (Nesse & Grepne, 2022), blir høyere utdanning slik vi kjenner den i dag, kritisert fordi den kan gi et mangelfullt bilde av problemstillinger og arbeidsmetodikk som er relevant for innovasjon og nyskapning (Valenzuela et al., 2020). Selv om flere fagmiljø i Norge har utviklet nye studieprogram hvor det å starte en innovativ virksomhet er en kjerneaktivitet i studiet (se for eksempel Sørheim et al., 2021), er utfordringen at spesialiserte utdanningsprogram for innovasjonskompetanse retter seg mot den gruppen av studenter som primært ønsker å ha disse fagområdene i sitt utdanningsløp. Samtidig er det er et stort behov for innovasjonskompetanse i alle fagretninger. Som nevnt ovenfor favner videre innovasjonskompetanse bredere enn det å starte oppstartsbedrifter. Derfor velger vi å sette søkelys på et bredt spekter av studentfrivillighet ved norske utdanningsinsitusjoner og vil her undersøke om og eventuelt hvordan studenter tilegner seg innovasjonskompetanse gjennom studentfrivillighet.
Tradisjonelt har tidligere forskning i stor grad sett på innovasjonskompetanse i for eksempel entreprenørskapsmiljø (Pittaway et al., 2011), mens vi i denne artikkelen undersøker miljø som dekker et bredt spekter av fagområder. Artikkelen av Pettersen et al. (2020) tar for seg makerspaces (arena for fysisk realisering av en produktidé) og utgjør dermed ett eksempel på hvordan innovasjonskompetanse utvikles i mer tverrfaglige miljø. I neste seksjon i denne artikkelen setter vi søkelys på innovasjonskompetanse, før vi presenterer hvordan vi har gått frem for å samle kunnskap fra studenter i studentorganisasjoner.
For deg som er student, håper vi du blir mer interessert i de mulighetene du har til å engasjere deg i studietiden, eller blir inspirert til å opprette noe nytt på ditt studiested når du leser denne artikkelen. For deg som er ansatt ved en utdanningsinstitusjon, håper vi at du får ny innsikt i hvordan studentenes engasjement utover studieprogrammets emneportefølje blir en sentral del av den kompetansen de opparbeider seg gjennom sin studietid.
Litteraturbakgrunn
I denne delen av artikkelen dykker vi ned i litteraturen for å finne noen pekepinner om hvordan vi kan forstå hva innovasjonskompetanse består av, og hvordan man kan gå frem for å opparbeide seg den.
Hvordan kan vi forstå innovasjonskompetanse? I fjorårets studentutgave av Magma forklarte Nesse og Grepne (2022) hvordan toppledere i Norge kan opparbeide seg innovasjonskompetanse. Der presenterte de tre hovedgrupper av kompetanse som er viktige i lederrollen: organisatoriske kompetanser, relasjonelle kompetanser og dynamiske kompetanser. For eksempel vektlegger de at det er viktig at en leder evner å tenke strategisk (f.eks. hvordan varige konkurransefordeler kan bygges opp ved å samle og strukturere brukerdata som videre inngår i forretningsmodellen) og får frem potensialet i samarbeidet mellom mennesker for å få innovasjon til å skje. Nettopp samarbeidskompetanse trekkes frem i litteraturen som sentralt for innovasjon (Darsø, 2011; Sortland, 2015). Overordnet kan man si at innovasjonskompetanse er det å mestre ulik prosessmetodikk for å muliggjøre innovasjonsprosesser. Ledere er i den sammenhengen sentrale tilretteleggere for innovasjon (Nesse & Grepne, 2022), men alle medarbeidere bør ta del i og gjerne også lede innovasjon - såkalt medarbeiderdrevet innovasjon (Amundsen et al., 2011). Sentrale faktorer som legger til rette for medarbeiderdrevet innovasjon, er da motivasjon og trivsel i hverdagen samt autonomi i beslutningssituasjoner (Amundsen et al., 2011). Basert på dette kan man si at forståelse for hvordan man legger til rette for et godt arbeidsklima (enten man har en lederrolle eller ikke), også er en viktig innovasjonskompetanse. Dermed argumenterer vi for at samarbeids- og kommunikasjonsferdigheter er én dimensjon i innovasjonskompetanse.
Innovasjon er et begrep som ofte blir brukt når det er snakk om organisasjoner, mens den personlige egenskapen til å drive frem innovasjoner ofte betegnes som entreprenørskap og det å være entreprenøriell (Alsos & Ljunggren, 2018). EU-kommisjonen har igangsatt flere arbeider for å lage et samlende rammeverk for hvilke kompetanser som er viktige for å være entreprenøriell. Dette arbeidet har blant annet resultert i EntreComp-rammeverket1, som beskriver viktige entreprenørielle kompetanser. Både innovasjon og entreprenørskap har et felles opphav i arbeidene til Joseph Schumpeter (1911/1934), der han blant
Gå til medietInnledning
Studietiden består av mer enn studiepoeng, og ved flere norske universiteter og høyskoler er mange studenter aktive i studentdrevne initativ. I denne artikkelen vil vi se nærmere på studentfrivillighet som kjennetegnes ved aktivitet knyttet til studiested som studenter deltar på frivillig basis i, og som ikke er en del av studieprogrammet. Siden det er mange som deltar i slik studentfrivillighet, er det interessant å se nærmere på hvilke kompetanser de tar med seg videre inn i studier og arbeidslivet.
Innovative løsninger og nyskapende virksomheter er sentralt for et velferdssamfunn (Buffart et al., 2020), og det er viktig for samfunnet at studenter opparbeider seg kompetanser knyttet til å bidra til fornying og innovasjon. Ettersom innovasjon kan ha ulike betyninger, er det relevant å forstå hva vi legger i begrepet innovasjon, og vi ønsker her å benytte Van de Vens (1986, s. 591) definisjon for innovasjonsprosesser som utvikling og implementering av nye ideer blant personer som over tid engasjerer seg i samhandling med andre i en institusjonell kontekst. I dette tilfellet er den institusjonelle konteksten frivillig studentengasjement. Videre kan innovasjonskompetanse sees på som kunnskap, evner og vilje til å utvikle ideen, spredning av ideen og gjennomføring av ideen (Newell et al., 2009). Selv om betydningen av innovasjonskompetanse blir stadig tydeligere i vår tid (Nesse & Grepne, 2022), blir høyere utdanning slik vi kjenner den i dag, kritisert fordi den kan gi et mangelfullt bilde av problemstillinger og arbeidsmetodikk som er relevant for innovasjon og nyskapning (Valenzuela et al., 2020). Selv om flere fagmiljø i Norge har utviklet nye studieprogram hvor det å starte en innovativ virksomhet er en kjerneaktivitet i studiet (se for eksempel Sørheim et al., 2021), er utfordringen at spesialiserte utdanningsprogram for innovasjonskompetanse retter seg mot den gruppen av studenter som primært ønsker å ha disse fagområdene i sitt utdanningsløp. Samtidig er det er et stort behov for innovasjonskompetanse i alle fagretninger. Som nevnt ovenfor favner videre innovasjonskompetanse bredere enn det å starte oppstartsbedrifter. Derfor velger vi å sette søkelys på et bredt spekter av studentfrivillighet ved norske utdanningsinsitusjoner og vil her undersøke om og eventuelt hvordan studenter tilegner seg innovasjonskompetanse gjennom studentfrivillighet.
Tradisjonelt har tidligere forskning i stor grad sett på innovasjonskompetanse i for eksempel entreprenørskapsmiljø (Pittaway et al., 2011), mens vi i denne artikkelen undersøker miljø som dekker et bredt spekter av fagområder. Artikkelen av Pettersen et al. (2020) tar for seg makerspaces (arena for fysisk realisering av en produktidé) og utgjør dermed ett eksempel på hvordan innovasjonskompetanse utvikles i mer tverrfaglige miljø. I neste seksjon i denne artikkelen setter vi søkelys på innovasjonskompetanse, før vi presenterer hvordan vi har gått frem for å samle kunnskap fra studenter i studentorganisasjoner.
For deg som er student, håper vi du blir mer interessert i de mulighetene du har til å engasjere deg i studietiden, eller blir inspirert til å opprette noe nytt på ditt studiested når du leser denne artikkelen. For deg som er ansatt ved en utdanningsinstitusjon, håper vi at du får ny innsikt i hvordan studentenes engasjement utover studieprogrammets emneportefølje blir en sentral del av den kompetansen de opparbeider seg gjennom sin studietid.
Litteraturbakgrunn
I denne delen av artikkelen dykker vi ned i litteraturen for å finne noen pekepinner om hvordan vi kan forstå hva innovasjonskompetanse består av, og hvordan man kan gå frem for å opparbeide seg den.
Hvordan kan vi forstå innovasjonskompetanse? I fjorårets studentutgave av Magma forklarte Nesse og Grepne (2022) hvordan toppledere i Norge kan opparbeide seg innovasjonskompetanse. Der presenterte de tre hovedgrupper av kompetanse som er viktige i lederrollen: organisatoriske kompetanser, relasjonelle kompetanser og dynamiske kompetanser. For eksempel vektlegger de at det er viktig at en leder evner å tenke strategisk (f.eks. hvordan varige konkurransefordeler kan bygges opp ved å samle og strukturere brukerdata som videre inngår i forretningsmodellen) og får frem potensialet i samarbeidet mellom mennesker for å få innovasjon til å skje. Nettopp samarbeidskompetanse trekkes frem i litteraturen som sentralt for innovasjon (Darsø, 2011; Sortland, 2015). Overordnet kan man si at innovasjonskompetanse er det å mestre ulik prosessmetodikk for å muliggjøre innovasjonsprosesser. Ledere er i den sammenhengen sentrale tilretteleggere for innovasjon (Nesse & Grepne, 2022), men alle medarbeidere bør ta del i og gjerne også lede innovasjon - såkalt medarbeiderdrevet innovasjon (Amundsen et al., 2011). Sentrale faktorer som legger til rette for medarbeiderdrevet innovasjon, er da motivasjon og trivsel i hverdagen samt autonomi i beslutningssituasjoner (Amundsen et al., 2011). Basert på dette kan man si at forståelse for hvordan man legger til rette for et godt arbeidsklima (enten man har en lederrolle eller ikke), også er en viktig innovasjonskompetanse. Dermed argumenterer vi for at samarbeids- og kommunikasjonsferdigheter er én dimensjon i innovasjonskompetanse.
Innovasjon er et begrep som ofte blir brukt når det er snakk om organisasjoner, mens den personlige egenskapen til å drive frem innovasjoner ofte betegnes som entreprenørskap og det å være entreprenøriell (Alsos & Ljunggren, 2018). EU-kommisjonen har igangsatt flere arbeider for å lage et samlende rammeverk for hvilke kompetanser som er viktige for å være entreprenøriell. Dette arbeidet har blant annet resultert i EntreComp-rammeverket1, som beskriver viktige entreprenørielle kompetanser. Både innovasjon og entreprenørskap har et felles opphav i arbeidene til Joseph Schumpeter (1911/1934), der han blant
