Fagpressenytt

Den nye kunnskapen om utviklingstraumer og traumereaksjoner representerer en ny forståelse av psykiske helseplager. Nordanger har karakterisert dette som et paradigmeskifte innenfor barnevern og psykisk helse (Nordanger, 2017). Ny forskning viser at det å ha gjennomlevd gjentatte traumatiske påkjenninger kan utløse et behov for å trekke seg unna sosialt liv. Har en erfart noe som er knyttet til skam, og som en tror en er alene om, kan en lett kjenne seg annerledes og oppleve en følelse av total ensomhet. Noen kan utvikle en atferd som det ikke er lett å forholde seg til, verken for den det gjelder eller for andre, som for eksempel familie eller sosialarbeidere. Det kan være selvskading, utagerende atferd, unngåelsesatferd eller omfattende rusproblematikk. Reaksjoner på overveldende hendelser kan bli umulige å forstå i den sammenhengen det skjedde. Hendelsen kan bli en «hemmelighet» eller noe uforklarlig som «skjedde meg», som personen må bære med seg på det ubevisste plan. I et traumeperspektiv er det derfor sentralt at sosialarbeidere forstår slike reaksjoner som mestringsstrategier utviklet i møte med vanskelige livserfaringer. Forfatterne av denne artikkelen har lang erfaring med traumatiserte klienter i vår kliniske praksis. Som lærere ved en høgskole ønsket vi å dele disse erfaringene med både studenter og sosialarbeidere, og i 2009 utviklet vi et fordypningskurs i traumeforståelse ved den utdanningen vi jobbet ved. Kurset er et valgfritt fordypingskurs for bachelorstudenter i siste semester ved sosionomutdanningen. Kurset tilbys også til praktikere med annen yrkesbakgrunn, som sykepleiere, lærere, fysioterapeuter, vernepleiere, fengselsbetjenter, psykomotorikere, barnevernspedagoger og ferdig utdannede sosionomer. Med dette kurset ønsket vi å gi ny kunnskap på traumefeltet som kan bidra til å bedre arbeidet med sårbare klienter som har vært alvorlig skadet av vold og overgrep. Parallelt med utvikling og gjennomføring av kurset har vi vært opptatt av hvordan undervisningen virker, det vil si om deltakerne erfarer at de har lært noe nytt, og om ny kunnskap medfører ny forståelse og ny praksis. Basert på en questbackundersøkelse etter at deltakerne hadde gjennomført kurset, vil vi drøfte følgende problemstilling: Hva mener kursdeltakerne de har lært om traumeforståelse, og hvordan påvirker det deres samhandling med traumeutsatte klienter?

TRAUMEKURS - PEDAGOGISKE METODER OG TEORETISKE STUDIER

Flere av kursdeltakerne som er miljøterapeuter på ungdomsinstitusjoner forteller om ungdommer som utagerer på institusjonen. Etter kursdeltakernes oppfatning skjer dette uten at ungdommen, eller den ansatte, forstår hva som framprovoserer utageringen. Andre kursdeltakere beskriver tilsynelatende vanlige samtaler med klienter på NAV, hvor sosialarbeideren kan ha lagt en hånd på skuldra til en klient, hvorpå klienten plutselig reiser seg og er truende, uten at sosialarbeideren forstår hva som utløste reaksjonen. Andre har tilsvarende erfaringer fra rusinstitusjoner. I et traumeperspektiv er det derfor sentralt at vi som hjelpere reflekterer over egen atferd for å kunne identifisere hva som kan ha vært utløsende for slike voldsomme og uventede reaksjoner.

Et viktig mål med kurset var å knytte kunnskap om traumer til tilknytningsteori og relasjonelle problemer. Vi presenterte teoretisk og praktisk kunnskap som kan bidra til å forstå og håndtere konsekvensene av traumatiske hendelser. Det kan dreie seg om tilknytningsproblemer og relasjonelle problemer. Videre ønsket vi at deltakerne skulle bli oppmerksomme på forskningsresultater som viser sammenhengen mellom det å være utsatt for vold og psykiske problemer (Anstorp, Benum & Jacobsen, 2006; Nordanger & Braarud, 2017).

Traumer - forståelse og hjelp.

Diagnosen posttraumatisk stress disorder, (PTSD) var opprinnelig utformet med tanke på reaksjoner etter tydelige og identifiserbare hendelser som krig, store ulykker og naturkatastrofer. PTSD-diagnosen hadde lenge mer fokus på voksne enn på barn (van der Kolk, Weisæth & van der Hart, 1996). Den belastningen barn ble utsatt for tilhørte et annet fagfelt og andre faggrupper. I dette tilfelle barnevernet, mens krisepsykologer og spesialister hadde kompetanse på traumer (Nordanger & Braarud, 2017). Dette har endret seg noe, selv om det fortsatt eksisterer slike oppdelinger. Etter innspill og forskning fra fagpersoner vet vi i dag at mer kroniske belastinger som skjer tidlig i livet har langt mer komplekse konsekvenser enn det PTSD-diagnosen innebærer. Traumatiske hendelser tidlig i livet hindrer utviklingen av hjernens evne til å regulere affekt, og er særlig skadelige. De kalles utviklingstraumer og kan sammenliknes med utvikling av det vi kaller komplekse traumer i voksen alder (Nordanger & Braarud, 2017).

Med den nye traumeforståelsen har utvikling og tilknytning fått en større betydning for å forstå ulike reaksjoner. Personer som har vært offer for vold i nære relasjoner, eller har vært utsatt for psykiske eller seksuelle overgrep, føler seg ofte ensomme og tenker at «ingen vet hvem jeg er». Dette minsker følelsen av trygghet i egen kropp, og det minsker tilliten til andre mennesker. Å bli utsatt for overgrep, vold eller andre traumatiske hendelser gjentatte ganger, kan forandre personligheten ved at det kan bryte ned det nevrale reguleringssystemet som har blitt etablert gjennom oppveksten (Benum, 2006).

Alvorlig forstyrret tilknytningsmønster skaper stressreaksjoner hos barn, slik at barna ikke kan utfolde seg i tilstrekkelig grad (Dyregrov, 2010). De erfaringer barn for eksempel har fra destruktive og mangelfulle relasjonelle samspill, er av betydning for utviklingen av den høyre hjernehalvdels nevrobiologiske system, noe som involverer utviklingen av følelser, stressmestring og selvregulering. Det betyr at barn som lever under slike forhold, har vansker med å lære seg regulering av følelser (Nordanger, Braarud, Johansen & Albæk, 2011). Barna og de unge kan bli oppfattet som utagerende, uforutsigbare og i konstant konflikt med vanlige normer. Det kan være en stor utfordring å møte disse barna og ungdommene, og sosialarbeideren kan føle seg avmektig og hjelpeløs i situasjonen. Dette kan igjen føre til at barnet eller ungdommen møtes med straff og negative konsekvenser, noe som ytterligere forsterker deres utagerende eller tilbaketrekkende adferd. Barn som mangler god reguleringsstøtte i oppveksten, kan altså bli hemmet i sin utvikling, læring og modning (Eide-Midtsand & Nordanger, 2017).

Det er nærliggende å tenke seg at noen av de barna som ansatte i barnevernet møter, kan være ekstra utsatte (Lehman, Havik, Havik & Heiervang, 2013). De kan ha opplevd hendelser som de ikke har vært i stand til å håndtere og bearbeide, og det kan ha vært voksne rundt dem som har visst hva barna har vært utsatt for, uten å gripe inn.

Utviklingstraumer er et integrerende begrep som forener kunnskap både fra traume- og utviklingspsykologien. Mens traumebegrepet primært har vært forbeholdt dramatiske og destruktive hendelser, har tapet av nødvendige omsorgserfaringer primært blitt omtalt i termer som neglekt, omsorgssvikt, understimulering, deprivasjon eller lignende (Nordanger & Braarud, 2017, s. 24).

Mange forskere påpeker at minnene om det som skjedde sitter i kroppen, selv om en ikke verbalt kan redegjøre for dem (Nijenhuis, 2004; Jakobsen, 2006; van der Kolk, 2014; Varvin, 2015; Kirkengen, 2015). Manglende trøst og støtte etter å ha opplevd særlig store påkjenninger øker mulighetene for senere skade og sykdom (Anstorp & Benum, 2014).

Pedagogisk oppbygging av kurset

Traumekurset har ca. 30 deltakere og går over seks ganger à fem timer, med to kursdager etter hverandre og så noen ukers mellomrom til neste kurssamling. Det var viktig med tid mellom hver samling slik at deltakerne kan trene på det de har lært på kurset mellom hver gang. Kursdeltakerne var satt sammen av halvparten praktikere fra feltet og halvparten sosionomstudenter i 6. semester. Tanken bak dette er at studenter og praktikere kan lære av hverandre. Vi antok at studentene som snart er ferdige sosionomer, har fersk erfaring med oppgaveskriving og studieteknikk, men ofte mangler erfaring fra arbeid med traumatiserte klienter. Praktikerne har erfaring fra møte med traumeutsatte mennesker, men det kan ha vært en stund siden de skrev en akademisk tekst. Eksamen på kurset var å skrive en oppgave hvor problemstillingen skulle dreie seg om traumeteori, gjerne knyttet opp mot en sak de kjente til fra praksis.

Kurset vekslet mellom forelesninger, rollespill, filmframvisning, diskusjoner i grupper og i plenum og demonstrasjon av klientarbeid i plenum. Filmene på kurset er ment å være en form for demonstrasjon/modellæring. Vi har blant annet brukt en amerikansk spillefilm kalt Sybil (Sybil, Youtube). Denne filmen er basert på en bok fra 1973 skrevet av Flora Rheta Schreiber, og handler om behandlingen av en kvinne, Sybil Dorsett, som fikk diagnosen personlighetsforstyrrelser av sin behandler.

Sybil er en kontroversiell film. Det har vært stilt spørsmål om hvor reell framstillingen av dissosiasjon er, og den er kritisert for å gi en for ensidig framstilling av dissosi