Helsefagarbeideren
23.11.2020
Helsefagarbeidere har en ny og viktig rolle som «hjemmetrenere» i hverdagsrehabiliteringsteam. Overgangen fra å være en tradisjonell «hjelper» til å bli «trener» har medført en betydelig rolleendring.
... Helsearbeiderne i denne studien fortalte om motiveringsarbeid med «dulting» av brukere mot en mer ønsket adferd, og uttrykte frustrasjon over manglende likestilling og anerkjennelse av egen fagkunnskap i det tverrfaglige teamet. I årene fremover vil både antallet og andelen eldre mennesker i befolkningen øke. Dette vil bidra til et økt press på helse- og omsorgstjenestene, og for å lette på dette presset vil det være nødvendig med tiltak som kan bedre de eldres funksjonsnivå og minske deres hjelpebehov (Folkehelserapporten, 2014). Forebygging av funksjonstap og livsstilsykdommer må altså få en langt større plass i tjenestene.
Hverdagsrehabilitering er introdusert som en ny forebyggende og rehabiliterende arbeidsform. I hverdagsrehabilitering tilbyr tverrfaglige team eldre som står i fare for å miste funksjon, en hjemmebasert intervensjon i form av tilrettelegging og trening for å styrke mestring av hverdagsaktiviteter. Dette innebærer at helsefagarbeidere trener, veileder, motiverer og ansvarliggjør brukeren i brukerens eget hjem.
Helsefagarbeidere blir derfor kalt for «hjemmetrenere». For å oppnå bedre funksjon og mer selvstendighet i hverdagen anvendes empowermentstrategier for å motivere brukeren under hele forløpet (Tuntland & Ness, 2014).
Resultater
Tre hovedtemaer ble tydelige i vår analyse av intervjuene: 1) Å bli en trener, 2) Å møte brukeren og 3) Å samhandle med andre yrkesgrupper.
1. Å BLI EN TRENER
Helsefagarbeiderne brukte mange begrep for å forklare og visualisere endringen de opplevde fra å være en «hjelper» i de tradisjonelle helse- og omsorgstjenestene, til å bli en «hjemmetrener» i rehabiliteringsøyemed. Noen beskrev det som en overgang fra «hjelpekulturen til mestringskulturen», andre sa de hadde gått fra «hjelpefellen» eller «pleiefellen» til nå «å jobbe med hendene på ryggen». Flere påpekte at denne overgangen var krevende.
Endringen krevde at de aktivt måtte endre sine holdninger og sin praksis. De måtte begynne å tenke på en ny og mer helhetlig måte. Dette innebar at de tok på seg «nye briller» og begynte å se brukerens ressurser, og ikke deres hjelpebehov. For Trine var dette en stor overgang, og tidvis følte hun seg «slem» mot brukerne når hun ba dem om å gjøre ting selv.
I hverdagsrehabilitering er det et sterkt fokus på ressurser og selvhjulpenhet. Derfor måtte helsefagarbeidere tilegne seg kunnskap om kartlegging av brukerens funksjon og ressurser. Det kom frem i intervjuene at tilbud om opplæring i kartleggingsverktøy, fallforebygging, motiveringsteknikk og i å følge opp øvelser, varierte fra kommune til kommune, og at noen av helsefagarbeiderne hadde fått mindre opplæring enn andre.
2. Å MØTE BRUKEREN
Brukerens forventninger
Brukerne som helsefagarbeiderne møtte i rollen som hjemmetrenere, hadde allerede dannet et bilde av hva de tror hverdagsrehabilitering var, påpekte Natalia. De forventet å få hjelp, altså at tjenesteyteren overtok oppgaver og utøvet praktisk hjelp og pleie. Dette var ikke i samsvar med helsefagarbeidernes intensjon om å hjelpe til selvhjelp, mente Trine.
I et forsøk på å avklare egen rolle og styre brukernes forventninger, sørget helsefagarbeiderne d
Gå til medietHverdagsrehabilitering er introdusert som en ny forebyggende og rehabiliterende arbeidsform. I hverdagsrehabilitering tilbyr tverrfaglige team eldre som står i fare for å miste funksjon, en hjemmebasert intervensjon i form av tilrettelegging og trening for å styrke mestring av hverdagsaktiviteter. Dette innebærer at helsefagarbeidere trener, veileder, motiverer og ansvarliggjør brukeren i brukerens eget hjem.
Helsefagarbeidere blir derfor kalt for «hjemmetrenere». For å oppnå bedre funksjon og mer selvstendighet i hverdagen anvendes empowermentstrategier for å motivere brukeren under hele forløpet (Tuntland & Ness, 2014).
Resultater
Tre hovedtemaer ble tydelige i vår analyse av intervjuene: 1) Å bli en trener, 2) Å møte brukeren og 3) Å samhandle med andre yrkesgrupper.
1. Å BLI EN TRENER
Helsefagarbeiderne brukte mange begrep for å forklare og visualisere endringen de opplevde fra å være en «hjelper» i de tradisjonelle helse- og omsorgstjenestene, til å bli en «hjemmetrener» i rehabiliteringsøyemed. Noen beskrev det som en overgang fra «hjelpekulturen til mestringskulturen», andre sa de hadde gått fra «hjelpefellen» eller «pleiefellen» til nå «å jobbe med hendene på ryggen». Flere påpekte at denne overgangen var krevende.
Endringen krevde at de aktivt måtte endre sine holdninger og sin praksis. De måtte begynne å tenke på en ny og mer helhetlig måte. Dette innebar at de tok på seg «nye briller» og begynte å se brukerens ressurser, og ikke deres hjelpebehov. For Trine var dette en stor overgang, og tidvis følte hun seg «slem» mot brukerne når hun ba dem om å gjøre ting selv.
I hverdagsrehabilitering er det et sterkt fokus på ressurser og selvhjulpenhet. Derfor måtte helsefagarbeidere tilegne seg kunnskap om kartlegging av brukerens funksjon og ressurser. Det kom frem i intervjuene at tilbud om opplæring i kartleggingsverktøy, fallforebygging, motiveringsteknikk og i å følge opp øvelser, varierte fra kommune til kommune, og at noen av helsefagarbeiderne hadde fått mindre opplæring enn andre.
2. Å MØTE BRUKEREN
Brukerens forventninger
Brukerne som helsefagarbeiderne møtte i rollen som hjemmetrenere, hadde allerede dannet et bilde av hva de tror hverdagsrehabilitering var, påpekte Natalia. De forventet å få hjelp, altså at tjenesteyteren overtok oppgaver og utøvet praktisk hjelp og pleie. Dette var ikke i samsvar med helsefagarbeidernes intensjon om å hjelpe til selvhjelp, mente Trine.
I et forsøk på å avklare egen rolle og styre brukernes forventninger, sørget helsefagarbeiderne d
