Ansatte i helse- og omsorgstjenester skal yte individuelt tilpassede og faglig forsvarlige tjenester til personer med utviklingshemming. Tjenestene skal være forankret i anerkjent teoretisk kunnskap og brukerkunnskap i tråd med gjeldende retningslinjer (Helsebiblioteket, 2019; Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011). Det er lite tilgjengelig kunnskap om hvordan kvalitetsarbeid og kunnskapsbasert praksis kan implementeres i hverdagsliv og tjenester til personer med utviklingshemming, til tross for at det finnes generelle modeller for kunnskapsbasert praksis og at det skjer systematisk kvalitetsforbedringsarbeid og kompetanseheving i tjenestene (se f.eks. Helsebiblioteket, 2018a; 2018b; Nortvedt, Jamtvedt, Graverholt, Nordheim & Reinar, 2012). Det skjer alvorlige brudd i individuell tilpasning, og det er høy risiko og mangelfull kompetanse i tjenestene (NOU (2016:17) Helsetilsynet, 2016; Helsedirektoratet, 2018a). Konsekvensen av dette er blant annet at personer med utviklingshemming opplever brudd på grunnleggende menneskerettigheter, på tvers av alder, livsmiljø og arenaer (NOU 2016:17; Söderström & Tøssebro, 2011). Vi mener det er stort behov for å utvikle kompetanse som er tilpasset tjenestepraksiser i hverdagslivet til personer med utviklingshemming.
Flere studier har utforsket kompetanseutvikling ved bruk av praksisfortellinger, relasjonelle tilnærminger og etisk refleksjon (Pettersen, Vindenes, Tollefsen & Rommetveit, 2012; Lorentzen, Pettersen & Næss, 2018). I et prosjekt har Paulsen, Haug og Hjelmeland (2015) anvendt fagring som metode for kunnskapsbasert praksisutvikling i tjenester til personer med utviklingshemming, en metodisk tilnærming som minner om forskningssirkler. Kunnskapsbanken til NAKU (2019) er en viktig fagressurs for kompetanseutvikling. I internasjonal forskning er active support et eksempel på et evidensbasert intervensjonsprogram for kompetanseutvikling i tjenester til personer med utviklingshemming (Mansell & Beadle-Brown 2012). Dette programmet har fokus på organisatoriske opplæringsprogrammer knyttet til meningsfull deltagelse, livskvalitet og personsentrerte tjenester. Det mangler norske studier som tar utgangspunkt i miljøterapeuters utfordringer og erfaringskunnskap og som samtidig anvender kunnskapsbasert praksis tilpasset tjenester til personer med utviklingshemming.
Utgangspunktet for denne artikkelen er erfaringer fra en studie med tre forskningssirkler1) som ble gjennomført sammen med miljøterapeuter i helse- og omsorgstjenester. Vi vil drøfte hvordan forskningssirkler kan være en fruktbar metode for å heve kompetanse og kunnskap i tjenester til voksne personer med utviklingshemming.
Forskningssirkler og teoretisk ståsted
En forskningssirkel kan beskrives som en studiesirkel hvor forskere og praktikere jobber systematisk over tid med å utforske en tematikk og/eller spørsmål som de blir enige om (Holmstrand, Härnsten & Löw-stedt, 2008). Intensjonen er at endringer og utvikling av praksis skal fremmes gjennom innsikt i ulike kunnskapsformer. En sentral verdi er myndiggjøring ved at forskningssirkelen anvender demokratisk, likeverdig dialog mellom praktikere og forskere (Holmstrand et al. 2008). Pedagogen Freire (1970/2006) beskriver dette som utvikling av innsikt og forståelse gjennom frigjørende dialog. Dialogen som kunnskapskilde innebærer et syn på kunnskap som kontekstuell og situert til praksis, hvor omdreiningspunktet er sosiale relasjoner og deltakelse i samtaler med utveksling av erfaringer (Dysthe, 2001; Lave & Wenger, 1991). Dialog, erfaringsutveksling og refleksjon er basert på et flerstemmig kunnskapssyn (Bakhtin, 2005). I denne kunnskapstradisjonen er narrativ fortelling en sentral kilde til ny kunnskap (Jansen, 2013; Ricoeur, 1992; Strømfors & Edland-Gryt, 2013). Samtalene i forskningssirklene er slik sett basert på et kunnskapsideal hvor deltakere bidrar med sin personlige kompetanse ved å dele på ordet, møte hverandre med gjensidig respekt og stille kritiske spørsmål til egen praksis (Bakhtin, 2005; Dysthe, 2001).
Forskningssirkler er brukt som metode for kunnskapsutvikling innen flere felt; skole/utdanning, helsetjenester, sosiale tjenester, miljøteknologi, forskning og organisasjonsarbeid (Bjerkholdt & Stokke, 2017; Holmstrand et al. 2008; Persson, 2008; Skovhus & Buhl, 2014; Thomsen, Buhl & Boelskifte Skovshus, 2017). Forskningssirkler er derimot i liten grad prøvd ut i tjenester for personer med utviklingshemming, tjenester som kjennetegnes av krav om aktiv tilstedeværelse i arbeidshverdagen og lite ressurser til fag- og kompetanseutvikling.
Tjenesteyting i hverdagslivene til personer med utviklingshemming forutsetter kunnskap og kompetanse til å forstå og handle i sammensatte og komplekse situasjoner (Hovland, 2011; Lorentzen, 2006). Kunnskapsgrunnlaget for forskningssirkler omfatter både erfaringsbasert kunnskap, brukerkunnskap og forskningsbasert kunnskap (www.kunnskapssenteret.no). Erfaringsbasert kunnskap kjennetegnes ved at den er subjektiv og uttrykkes i personens unike handlinger i situasjonen den springer ut fra og anvendes i (Grimen, 2009). Et viktig element i erfaringsbasert kunnskap formidles som narrative fortellinger (Fjetland, 2015; Hovland, 2011). Brukerkunnskap viser til brukernes erfaringer og stemme, og forskningsbasert kunnskap kan beskrives som kunnskap som har generell relevans ved å klargjøre årsakssammenhenger som kan leses og læres løsrevet fra situasjoner og kontekster (Grimen, 2009).
Kompetanse er noe mer enn teoretisk og praktisk kunnskap. Det innebærer å fylle en stilling med kvalifikasjoner som er nødvendige for å ivareta bestemte yrker og oppgaver, og omfatter både sektorkompetanse og den enkeltes personlige kompetanse (Delås, 2011). Skau (2017) skiller mellom tre aspekter ved personlig kompetanse som samlet utgjør en helhetlig forståelse; teoretiske kunnskaper, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse. Kompetanse utvikles ved at det gis rom for ulike kunnskapsperspektiver for å belyse en situasjon og at disse ulike ståstedene for kunnskap møtes med engasjement og interesse. I denne studien legger vi til grunn et kompetansebegrep som viser til alle disse kunnskapsformene.
Hensikten med studien var å bidra med kunnskap om kompetanseutvikling sammen med miljøterapeuter i tjenester for personer med utviklingshemming, for å fylle kunnskapshull knyttet til kompetanseheving og bruk av forskningssirkler. Målet med artikkelen er å diskutere miljøterapeutenes erfaringer med kunnskaps- og kompetanseutvikling gjennom prosjektet, med utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: Hva kjennetegner miljøterapeuters erfaring med kunnskap- og kompetanseutvikling i forskningssirkelarbeid i tjenester til personer med utviklingshemming? Hva erfarer miljøterapeuter bidrar til kunnskap og kompetanseutvikling i forskningssirkler? Hva erfarer miljøterapeuter i forskningssirklene er rammer og strukturer for kunnskap og kompetanseutvikling?
Arbeidsprosessen i de tre forskningssirklene
Forskningssirklene var gruppert omkring tre temaområder: a) Samspill og kommunikasjon med personer med alvorlig utviklingshemming, b) utviklingshemming og utfordrende atferd og c) utviklingshemming med psykiske helseutfordringer. Hver gruppe bestod av seks til åtte deltagere, to fra hver arbeidsplass. De tre forskningssirklene hadde lik progresjon og ble gjennomført med månedlige møter på tre timer over en periode på halvannet år (2015-2016). Arbeidsprosessen omfattet to faser inspirert av lignende prosjekter i barnevernet (Slettebø, 2013), med seks møter i hver fase, samt felles oppstarts-, midtveis- og sluttseminar. I tillegg hadde sirkeldeltagerne avsatt to timer til ukentlig forberedelse og etterarbeid mellom møtene.
I fase én utarbeidet hver sirkel tema og problemstillinger for å utforske miljøterapeutenes kompetansebehov. Det var forskningssirkelleders ansvar å skaffe til veie aktuell forskning og teoretisk kunnskap til de valgte temaene. Aktuell teori og forskning sammen med deltagernes egne erfaringer og fortellinger fra praksis var omdreiningspunktet for diskusjoner og refleksjoner i møtene i fase én. Den første fasen var forløper for de aksjonene som ble gjennomført i andre fase.
I fase to planla miljøterapeutene et utviklingsprosjekt i sin egen praksis som de gjennomførte og dokumenterte med veiledning av sirkellederne og de andre sirkeldeltakerne. Tema for møtene i den andre fasen var miljøterapeutenes fortellinger fra erfaringer med utviklingsprosjektene, og hvilke ressurser og barrierer de opplevde i dette arbeidet. De utviklingsprosjektene som ble satt i gang i fase to kan forstås som konkrete aksjoner og endringer for å øke tjenesteyteres læring og kompetanse på individ-, gruppe- og systemnivå. Samlet sett kjennetegnes begge fasene i forskningssirklenes arbeidsprosess av stegene i en forskningsprosess; avklaring av problemstilling, kunnskapsinnhenting, kobling av teori med erfaringskunnskap samt analyser av erfaring, teori og forskning (Slettebø, 2013).
Forskningssirkellederne hadde ansvar for møteledelse og dokumentasjon av innhold og arbeidsprosess. I begge fasene hadde de oppgaver med å sikre at alle kom til orde og fikk stille åpne spørsmål på sirkelmøtene. Dialogen ga rom for anerkjennelse av ulike fortellinger, også det man ikke lykkes med, gjennom aksept for mangfoldet av utfordringer i praksis. Lederrollen omfattet også å formidle betydningen av rammer, så som obligatoriske hjemmeoppgaver, utforming av fortellinger fra egen praksis, litteraturlesing mellom sirkelmøtene, samt oppgaver knyttet til prosjektutvikling i fase to.
Metodisk ramme
Studien er basert på en deltakerbasert og aksjonsrettet forskningstradisjon (Holmstrand et al. 2008; Persson, 2008; Seim & Slettebø, 2017). Vi satte fokus på deltakernes opplevelser og erfaringer med kompetanseutvikling og endringsarbeid i egen praksis