Hva kjennetegnet i korte trekk den første nordiske og norske utdanningens organisering og kunnskapsgrunnlag, og hva kjennetegner i store trekk endringer i utdanningen over tid?
Artikkelen argumenterer for, med bakgrunn i analyser av det historiske forløpet og endringene, å utvide utdanningen mot en femåring utdanning (Tallberg Broman 2017, Korsvold 2005, 2008, 2013, 2014). Ett argument er blant annet for å gi mer rom for ny, fordypet kunnskap, og til kritisk refleksjon
Bakgrunn
I velferdsstatens tidligste periode, under det som betegnes som «det sosialdemokratiske velferdsregime» i 1950- og 1960-årene, var barns plass først og fremst i hjemmet. Noen få barnehager eksisterte siden slutten av 1800-tallet her til lands, men utbyggingen kom seint sammenlignet med andre europeiske land. De barnehagene som fantes var oftest et fire-timers tilbud, og hvor leken sto i en særstilling. I løpet av 1970-årene ble den moderne barnehagebarndom skapt, hvor barns plass ikke lenger var utelukkende i hjem og nærmiljø, men i tillegg et institusjonelt barnefelleskap utenom hjemmet (Korsvold 2008). I «det sosialdemokratiske velferdsregimet» gjennom 1950- og 1960-årene var barnehagen relativt frikoblet fra statlig styring, det samme gjaldt utdanningen.
Fram til 1980-årene hersket det dessuten en politisk uvilje mot å la alle barn gå i barnehagen, noe som framgikk av politiske dokumenter og stortingsdebatter om den norske barnehagen. Særlig de yngste barna skulle skjermes for et barnehageopphold.
I dag finner vi oftest det motsatte. Fokuset er heller på barn som ikke går i barnehagen, og hvilke tiltak som bør settes i gang for disse barna.
Den eldste utdanningen
Tyske Friedrich Fröbel (1782-1852) som er barnehagen og barnehagelærerutdanningens grunnlegger, argumenterte for at barnehagen skulle være det første leddet i en folkeoppdragelse, i form av en enhetsbarnehage eller fellesarena for alle. Det var disse elementene i enhetsbarnehagen, lekens betydning, utfoldelse i naturen, og utdanningens betydning som var sentrale, og ble tatt videre. Likevel skal det understrekes at det utviklet seg ikke én form for pedagogikk. Den ble spredt gjennom ulike personer i ulike sammenhenger, og dermed finner vi ulike utforminger. Fröbels tekster ble forbudt fordi de var for radikale for sin tid, men hans niese Henriette Schrader-Breymann fikk senere betydning for den skandinaviske barnehagebevegelsen, gjennom den utdanningsinstitusjonen for barnehagelærer som hun opprettet i Berlin: Das Pestalozzi-Fröbel-Haus i 1874. Her fikk flere av de første nordiske kvinnene sin utdanning (Korsvold, 2005).
Det nordiske samarbeidet
Før det ble opprettet en egen utdanning for barnehagelærerinner i Norge, søkte kvinner seg inn til utdanningsinstitusjoner i Danmark, Sverige og Tyskland. Ut fra denne kontakten oppstod det nordiske samarbeidet, senere med de nordiske barnehagemøtene. Barnehagens pedagogikk, med barnet i sentrum, lekens betydning, det barneinitierte, og sammenhengen i de overgripende emnene, var av stor betydning. Alliansene med nordiske kollegaer spilte en vesentlig rolle i utformingen av barnehagelæreryrket, og for å skape det som her er temaet: en egen utdanning.
Utdanningen fram til 1970-årene
Felles for alle utdanningsinstitusjonene i den første fasen var at enkeltpersoner stod bak etableringene, og at barnehagelærerinnene var de sentrale aktørene. De fikk med andre ord både faglig innflytelse og kontroll. Etter at Barnevernsakademiet i Oslo ble etablert i 1935 som den første utdanningen, kom Menighetspleiens Barnevernsinstitutt i Trondheim, grunnlagt i 1947, som den andre. Skolene var private, og navnene på skolene indikerte at barnehagene hadde tilknytning til barnevernet, og hadde en sosialpedagogisk funksjon. Den eldste norske utdanningen skilte seg derfor fra de andre nordiske landene som hadde Fröbel med i navnet, som Fröbelinstitutet i Norrköping, etablert i 1909, og Frøbelhøjskolen i København fra 1906. Ved opprettingen av den første norske utdanningen var skillet mellom barnehage og barnevern vag og uklar (Greve, 1995, s. 25). Sørlandets Barnehaveskole som ble etablert i 1963 var den første norske utdanningen som ikke hadde betegnelsen «barnevern» i tittelen.
Praksis har gjennom utdanningens historie hatt en sentral rolle, og kvinners tradisjonelle arbeid, og betoningen av hjemme
