Løsningen for flere har blitt å hente inspirasjon fra den amerikanske tradisjonen med såkalte institutional review boards (IRB) - det vil si egne organer for etisk godkjenning ved institusjon eller fakultet.
De siste fem-seks årene har det dukket opp minst seks slike instanser (se faktaboks) i Norge, og andre institusjoner snuser på muligheten. Flere aktører mener slike ordninger kan styrke institusjonenes arbeid med forskningsetikk.
Kronglete publisering
Forskningsetisk komité ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo hadde sin spede start rundt 2015. Ifølge initiativtager Anne Inger Helmen Borge var tidsskrifters krav om etikkgodkjenning utløsende.
Dette er fortsatt en vanlig grunn til at forskere tar kontakt, forteller dagens komiteleder Silje Reme Endresen. Hun har selv erfart at veien mot internasjonal publisering kan bli ekstra lang og kronglete uten de riktige papirene.
Tidsskriftene har lurt på hvorfor i all verden jeg ikke kan vise til en etisk vurdering. Silje Endresen Reme
- Tidsskriftene har lurt på hvorfor i all verden jeg ikke kan vise til en etisk vurdering. Da har jeg måttet gå mange runder, og blant annet bedt REK skrive en utredning om hvordan systemet fungerer i Norge.
Snever lovtolkning
I USA er det lovfestet at mesteparten av forskning som involverer mennesker, skal vurderes av et IRB før oppstart. Nesten alle sykehus, universiteter og andre institusjoner hvor det foregår forskning på mennesker, har derfor slike organer.
Intern godkjenning
Magasinet Forskningsetikk har identifisert seks lokale organer for godkjenning av forskningsetikk. Vi utelukker ikke at andre institusjoner har lignende ordninger.
NHH: Institutional Review Board
Norges idrettshøgskole (NIH): Etisk komité
Fakultet for økonomi og samfunn ved Høgskulen på Vestlandet (HVL): Forskningsetisk komité
Fakultet for læring, kunst og idrett ved HVL: Forskningsetisk komité
Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo: Forskningsetisk komité
Handelshøyskolen BI: Ethics Review Board
Alle retter seg mot forskning på mennesker, med ulike presiseringer. Noen begrenser seg for eksempel til prosjekter som kan medføre risiko for skade eller belastning på deltagerne.
Om det er frivillig eller obligatorisk å få en forskningsetisk vurdering, varierer fra sted til sted.
Omfanget av vurderingen varierer fra prosjekt til prosjekt.
I Norge er systemet for godkje
