Magma
03.12.2019
LARS SØRGARD er konkurransedirektør i Konkurransetilsynet, og kom fra stillingen som sjeføkonom i Konkurransetilsynet. Han var inntil august 2015 professor i samfunnsøkonomi ved NHH, med konkurransepolitikk som sitt spesialområde.
INNLEDNING
Fintech-næringen må på lik linje med alle andre næringer forholde seg til konkurransereglene. Dersom en bryter med dette regelverket, kan det få alvorlige konsekvenser. Bare spør Telenor, SAS, Tomra eller Odfjell, som har blitt ilagt betydelige gebyrer for brudd på konkurransereglene av enten norske, europeiske eller amerikanske myndigheter. Jeg vil her kort forklare hovedlinjene i konkurransereglene og fokusere på noen områder som er særlig aktuelle for fintech. Det gjelder spørsmålet om hvor langt selvstendige bedrifter kan gå i sitt samarbeid, og da særlig hva angår FoU, og hvordan digitale plattformer med en sterk stilling i markedet kan rammes av konkurransereglene.
KONKURRANSEREGLENE I ET NØTTESKALL
Utgangspunktet er at bedrifter skal konkurrere helt fritt med hverandre. Det er helt legitimt å oppnå profitt. Utsiktene til profitt kan stimulere bedrifter til å strekke seg langt for å kapre kunder. Kampen om kundene vil i mange tilfeller bety at den som tilbyr kundene det billigste og beste produktet, lykkes i konkurransen og kaprer markedsandeler. Slik ønsker vi som forbrukere å ha det, og for samfunnet totalt sett er dette også gunstig.
Problemet er at bedrifter kan tjene penger på måter som ikke gagner kundene. Særlig følgende handlinger er problematiske for oss kunder:
samarbeide med konkurrenten om å sette høy pris til kundene stenge ute faktiske eller potensielle konkurrenter som vil utfordre en stor bedrift kjøpe opp konkurrenter og dermed avlyse konkurransen Det er primært når bedriftene gjennom den typen adferd ødelegger for konkurransen at konkurransereglene er aktuelle. Disse reglene har blitt utviklet over lang tid, og regelverket er langt på vei harmonisert på tvers av land. Det er tre hovedpilarer i de fleste lands konkurranseregler, helt i tråd med de tre eksemplene vist over på uheldig form for adferd:
Forbud mot konkurransebegrensende samarbeid Forbud mot å misbruke en dominerende stilling Mulighet for inngrep mot fusjoner og oppkjøp som svekker konkurransen Konkurransereglene betyr ikke at bedrifter skal reguleres. De skal opptre fritt innenfor bestemte rammer. Det kan betraktes som at noen dører for hva de kan gjøre, lukkes. I noen tilfeller er døren helt låst og nøkkelen kastet, og i andre tilfeller kan den åpnes. Ett eksempel på det førstnevnte er når konkurrenter snakker sammen om pris eller andre viktige konkurranseparametere. Et eksempel på det sistnevnte er dersom bedriften kan argumentere for at det er bra for sluttkundene at konkurrenter samarbeider om FoU (se senere).
Det er bedriftens eget ansvar å påse at de holder seg på riktig side av loven. Bedrifter vil dermed bevisstgjøres og må selv aktivt ta stilling til om det de gjør, er brudd på konkurransereglene eller ikke. De kan ikke løpe til noen andre, for eksempel konkurransemyndighetene, og spørre spesifikt om denne konkrete adferden er tillatt eller ikke. Det de kan gjøre, er å be om generell veiledning om regelverket, for eksempel i form av et møte eller ved at konkurransemyndighetene holder foredrag for bransjen om regelverket.
Det er strenge regler for hvor tett du kan samarbeide med konkurrentene dine. Hvis det er kontakt om viktige konkurranseparametere, for eksempel prisbeslutninger, er det en alvorlig overtredelse av forbudet mot konkurransebegrensende avtaler. Det kan føre til gebyr til selskapet og i de mest alvorlige tilfellene til personstraff (bot eller fengsel). Det er ikke noe krav om noen skriftlig avtale for at samarbeidet skal defineres som ulovlig, ei heller noe krav om at adferden har hatt en virkning i markedet. Det betyr for eksempel at dersom du diskuterer med din konkurrent hvilken pris hver av dere skal sette, har du overtrådt konkurranseloven. For bedrifter er det viktig å tenke på hva som er det sentrale når de konkurrerer om kundene. Er det pris, eller er for eksempel sel
Gå til medietFintech-næringen må på lik linje med alle andre næringer forholde seg til konkurransereglene. Dersom en bryter med dette regelverket, kan det få alvorlige konsekvenser. Bare spør Telenor, SAS, Tomra eller Odfjell, som har blitt ilagt betydelige gebyrer for brudd på konkurransereglene av enten norske, europeiske eller amerikanske myndigheter. Jeg vil her kort forklare hovedlinjene i konkurransereglene og fokusere på noen områder som er særlig aktuelle for fintech. Det gjelder spørsmålet om hvor langt selvstendige bedrifter kan gå i sitt samarbeid, og da særlig hva angår FoU, og hvordan digitale plattformer med en sterk stilling i markedet kan rammes av konkurransereglene.
KONKURRANSEREGLENE I ET NØTTESKALL
Utgangspunktet er at bedrifter skal konkurrere helt fritt med hverandre. Det er helt legitimt å oppnå profitt. Utsiktene til profitt kan stimulere bedrifter til å strekke seg langt for å kapre kunder. Kampen om kundene vil i mange tilfeller bety at den som tilbyr kundene det billigste og beste produktet, lykkes i konkurransen og kaprer markedsandeler. Slik ønsker vi som forbrukere å ha det, og for samfunnet totalt sett er dette også gunstig.
Problemet er at bedrifter kan tjene penger på måter som ikke gagner kundene. Særlig følgende handlinger er problematiske for oss kunder:
samarbeide med konkurrenten om å sette høy pris til kundene stenge ute faktiske eller potensielle konkurrenter som vil utfordre en stor bedrift kjøpe opp konkurrenter og dermed avlyse konkurransen Det er primært når bedriftene gjennom den typen adferd ødelegger for konkurransen at konkurransereglene er aktuelle. Disse reglene har blitt utviklet over lang tid, og regelverket er langt på vei harmonisert på tvers av land. Det er tre hovedpilarer i de fleste lands konkurranseregler, helt i tråd med de tre eksemplene vist over på uheldig form for adferd:
Forbud mot konkurransebegrensende samarbeid Forbud mot å misbruke en dominerende stilling Mulighet for inngrep mot fusjoner og oppkjøp som svekker konkurransen Konkurransereglene betyr ikke at bedrifter skal reguleres. De skal opptre fritt innenfor bestemte rammer. Det kan betraktes som at noen dører for hva de kan gjøre, lukkes. I noen tilfeller er døren helt låst og nøkkelen kastet, og i andre tilfeller kan den åpnes. Ett eksempel på det førstnevnte er når konkurrenter snakker sammen om pris eller andre viktige konkurranseparametere. Et eksempel på det sistnevnte er dersom bedriften kan argumentere for at det er bra for sluttkundene at konkurrenter samarbeider om FoU (se senere).
Det er bedriftens eget ansvar å påse at de holder seg på riktig side av loven. Bedrifter vil dermed bevisstgjøres og må selv aktivt ta stilling til om det de gjør, er brudd på konkurransereglene eller ikke. De kan ikke løpe til noen andre, for eksempel konkurransemyndighetene, og spørre spesifikt om denne konkrete adferden er tillatt eller ikke. Det de kan gjøre, er å be om generell veiledning om regelverket, for eksempel i form av et møte eller ved at konkurransemyndighetene holder foredrag for bransjen om regelverket.
Det er strenge regler for hvor tett du kan samarbeide med konkurrentene dine. Hvis det er kontakt om viktige konkurranseparametere, for eksempel prisbeslutninger, er det en alvorlig overtredelse av forbudet mot konkurransebegrensende avtaler. Det kan føre til gebyr til selskapet og i de mest alvorlige tilfellene til personstraff (bot eller fengsel). Det er ikke noe krav om noen skriftlig avtale for at samarbeidet skal defineres som ulovlig, ei heller noe krav om at adferden har hatt en virkning i markedet. Det betyr for eksempel at dersom du diskuterer med din konkurrent hvilken pris hver av dere skal sette, har du overtrådt konkurranseloven. For bedrifter er det viktig å tenke på hva som er det sentrale når de konkurrerer om kundene. Er det pris, eller er for eksempel sel
