Fagpressenytt

Følelser kan utgjøre en viktig kunnskapskilde, men da må de tas opp som et tema i undervisning og praksis. Følelser må øves på, begrepsfestes og reflekteres over.
Hvilke handlingsalternativer har man som lærer når man kjenner at man er i ferd med å begynne å gråte foran elevene sine? Det å være nær å gråte, eller det å faktisk gråte, er en opplevelse vi tror at mange lærere har erfaringer med, men som det sjelden har vært faglige samtaler om. Det samme gjelder eksempelvis følelsen av å være frustrert eller sint eller oppgitt eller sjenert. Vi tror ikke at dagens lærere har blitt undervist og veiledet i hvordan de skal håndtere kompleksiteten av emosjoner som kan oppstå i undervisningssituasjoner. Vi tror heller ikke at sammenhengen mellom følelser og læreres handlinger og kommunikasjon med elever er blitt problematisert i stor nok grad.
Derfor er det gledelig at emosjonene tillegges betydning for kunnskap i fagfornyelsen (Utdanningsdirektoratet, 2017). Arbeidet med den nye læreplanen er i stor grad basert på Ludvigsen-utvalget, som leverte NOU-rapportene Elevenes læring i fremtidens skole - et kunnskapsgrunnlag (NOU 2014:7 ) og Fremtidens skole - fornyelse av fag og kompetanser (NOU 2015:8 ). Her skrives det at det «er enda viktigere enn før at skolen arbeider systematisk med å støtte elevenes sosiale og emosjonelle læring og utvikling» [vår kursivering] (Kunnskapsdepartementet, 2016, s. 16). Kunnskapsdirektoratet (2016) viser også til OECDs internasjonale rapport
Education 2030 som blant annet identifiserer «emosjonelle kvaliteter» som spesielt viktig for fremtidens skole (s. 29).
Med slike politiske mål blir det tydelig at emosjonell kompetanse forventes å bli en del av profesjonelle lærers fremtidige handlingsrepertoar. Vår erfaring er likevel at når følelser er tema innenfor vårt fag, kroppsøving og utdanning av kroppsøvingslærere, reduseres tematikken til å handle om relativt overflatiske nyanser, slik som at elevene skal oppmuntres til bevegelsesglede, og at fair play trekker opp karakteren. Vi savner diskusjoner om hva som skjer med undervisningen dersom en lærer implisitt eller eksplisitt uttrykker andre følelser enn glede. Videre tar vi opp at det kan være gode grunner til nettopp å ta opp diskusjoner rundt følelser og emosjoner i undervisningen, for å basere seg på en menneskelig kunnskapskilde.
Forskeren Hanne De Jaegher (2019) legger vekt på at det er lange tradisjoner for å utelate menneskelige følelser og relasjoner i det som regnes som kunnskap. I artikkelen med tittelen «Loving and knowing: reflections for an engaged epistemology» tar hun oppgjør med en slik forståelse, og hevder at det som er viktigst for oss å vite noe om, er det vi har minst forskningsbasert kunnskap om. De Jaegher etterlyser forskning som ikke kun baserer seg på målbare tall, slik som den tradisjonelle vitenskapsteorien gjerne gjør, men forskning som favner en større del av det å være menneske, som inkluderer emosjonelle og personlige erfaringer, og som tar utgangspunkt i at mennesker er følende, tenkende og sansende på samme tid. De Jaegher argumenterer for at det nettopp er disse aspektene som gir farge og retning til livet, og at det det å synliggjøre disse kvalitetene er sentrale i det hun kaller human knowing (s. 3).
Hvis man har en interesse for å undersøke menneskelig samspill og interaksjon, blir oppgaven å finne et språk for og gode teoretiske forståelser av menneskelige situasjoner og erfaringer. Med inspirasjon fra dette skal vi derfor dele en selvopplevd historie, med tittelen «Når en lærer gråter», og videre analysere hendelsen med begreper fra Fuchs og Koch (2014).1 Hensikten er til dels å rette søkelyset mot det at lærere er sansende og følende, og at dette har en direkte betydning i undervisningen, men vi ønsker også å bidra med en teoretisering av emosjoner på et mer generelt plan. Selv om følelsene og handlingene som pakkes ut i denne artikkelen,