Relatert innhold
Emneord:
Etterforskning Asbjørn Rachlew Birgitte Tengs
Det er gledelig at politi og påtalemyndigheten har besluttet å iverksette ny etterforskning i Birgitte-saken. Faglig sett er det like gledelig å lese at etterforskerne oppfordres av Cold-case gruppen til å anlegge et åpent sinn og fri seg fra tanken om at fetteren i sin tid tilsto drapet. Det faktum vil uansett aldri bli glemt. I dag tenker jeg på avhøreren, og det faget han brant for.
Hemmelighold
Forut for drapet på Birgitte Tengs og avhørene av den siktede fetteren var det ikke kultur i norsk politi for å nedtegne det som faktisk foregikk under avhørene. Avhørene ble ikke tatt opp, og om vi la press på den mistenkte, formulerte vi våre rapporter elegant: Etter pågående spørsmål, opplyste siktede, Siktede ble deretter konfrontert med. osv. Hvor pågående vi var, eller hvordan konfrontasjonen fant sted, etterlot seg få spor i det skriftlige produktet. De manipulative teknikkene ble selvsagt aldri protokollert.
Hvor mange av oss - og i hvilken utstrekning - manipulative teknikker ble anvendt på 1990-tallet vet vi strengt tatt ikke, men i en relativt omfattende spørreundersøkelse, publisert i Politiforum i 2006, svarte 3 av 4 etterforskere at de forut for K.R.E.A.T.I.V. - utdannelsen ofte eller av og til benyttet seg av tilståelsesfokuserte avhørsmetoder. Det triste med den rådende tenkningen var at de som gjerne ble anerkjent som de beste, var de som raffinerte de manipulative teknikkene mest. Selv var jeg på god vei til å bli flink: Jeg ville bli den som fikk ansvar for de viktige og vanskelige avhørene. Min utvikling sto imidlertid i kontrast til samfunnet utenfor. Teknikkene jeg tilegnet meg tålte ikke (lenger) dagens lys.
Helt frem mot slutten av 1990-tallt ble politiets avhørsmetoder mystifisert og hemmeligholdt. - Vi anså våre avhørsmetoder som tjenestesak.
Når politiet lukker seg, øker faren for at våre me
