Fysioterapeuten
29.01.2020
Svangerskap og fødsel er av de viktigste risikofaktorer for at millioner av kvinner verden over lider av plager fra bekkenbunnen, som inkontinens og underlivsprolaps.
Mange av disse plagene kan forebygges med økt bevissthet og kunnskap og ytterligere satsning på forebyggende arbeid. Hvorfor er det slik at denne informasjonen ikke har nådd frem til Afrika?
Maternal helse
Det er estimert at for hver kvinne som dør av årsaker knyttet til svangerskap og fødsel er det 20-30 kvinner som opplever ulike former for maternal morbiditet. Denne byrden av morbiditet er ofte sett sammen med høy fødselsrate, lav alder ved første fødsel og liten tilgang til fødselshjelp, og rammer i stor grad de fattigste [1]. Millioner av kvinner verden over lever i dag med langvarige plager som følge av svangerskap og fødsel [2]. Bekkenbunnslidelser, som inkontinens for urin og avføring og underlivsprolaps, utgjør en stor andel av disse og har fått økende oppmerksomhet de senere årene [2], også i Etiopia [3-5]. I en studie blant 3432 etiopiske kvinner bosatt på landsbygda, ble det rapportert at så mange som en av fem (704 av 3432 kvinner) har en eller annen form for bekkenbunnslidelse, der de vanligste er; overaktiv blære 534/3432 (15 %), underlivsprolaps 325/3432 (9.5 %), stressinkontinens 285/3432 (8.3 %) og analinkontinens 67/3432 (1.9 %) [4]. Det er grunn til å tro at dette bare er toppen av isfjellet, da mange kvinner ikke oppsøker helsehjelp for sine lidelser grunnet uvitenhet om tilstanden, pinlighet og stigmatisering [3, 5]. Konsekvensen av dette er at problemene blir så store og alvorlige at anbefalte konservative tiltak som bekkenbunnstrening og livsstilsendringer ikke lenger vil ha effekt [6, 7]. Operasjon er da eneste løsning for mange av kvinnene. På grunn av kritisk mangel på helsearbeidere, spesielt leger, er det imidlertid vanskelig å tilby operativ behandling for alle som trenger det [8]. Det er derfor avgjørende med forebyggende tiltak for å redusere og hindre bekkenbunnslidelser, og dermed spare millioner av kvinner for unødig lidelse.
Fra Norge til Etiopia
Til daglig jobber jeg som fysioterapeut med pasienter med ulike bekkenbunnslidelser ved Akershus universitetssykehus (Ahus) og som førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania. Mitt forhold til Etiopia startet i 2010 under et forskningsarbeid på obstetriske fistler [9] i forbindelse med en mastergrad i internasjonal helse ved Universitetet i Bergen. Siden har jeg reist tilbake for undervisning og veiledning i klinisk arbeid og dette er tredje gangen jeg er i Etiopia (Gondar).
Som fysioterapeut innen kvinnehelse er jeg spesielt opptatt av forebygging og behandling av bekkenbunnslidelser. I store deler av spesialisthelsetjenesten her i Norge har vi opparbeidet gode rutiner for henvisning til konservativ behandling hos fysioterapeut for blant annet inkontinens og underlivsprolaps [6, 7]. Konservativ behandling inkludert bekkenbunnstrening og livsstilsråd, skal være førstevalg før eventuell operasjon vurderes [6, 7]. Det er også gode rutiner ved de fleste norske fødeinstitusjonene for at jordmor jobber forebyggende for å forhindre analsfinkterskader under fødsel. Dette gjøres med aktiv lede
Gå til medietMaternal helse
Det er estimert at for hver kvinne som dør av årsaker knyttet til svangerskap og fødsel er det 20-30 kvinner som opplever ulike former for maternal morbiditet. Denne byrden av morbiditet er ofte sett sammen med høy fødselsrate, lav alder ved første fødsel og liten tilgang til fødselshjelp, og rammer i stor grad de fattigste [1]. Millioner av kvinner verden over lever i dag med langvarige plager som følge av svangerskap og fødsel [2]. Bekkenbunnslidelser, som inkontinens for urin og avføring og underlivsprolaps, utgjør en stor andel av disse og har fått økende oppmerksomhet de senere årene [2], også i Etiopia [3-5]. I en studie blant 3432 etiopiske kvinner bosatt på landsbygda, ble det rapportert at så mange som en av fem (704 av 3432 kvinner) har en eller annen form for bekkenbunnslidelse, der de vanligste er; overaktiv blære 534/3432 (15 %), underlivsprolaps 325/3432 (9.5 %), stressinkontinens 285/3432 (8.3 %) og analinkontinens 67/3432 (1.9 %) [4]. Det er grunn til å tro at dette bare er toppen av isfjellet, da mange kvinner ikke oppsøker helsehjelp for sine lidelser grunnet uvitenhet om tilstanden, pinlighet og stigmatisering [3, 5]. Konsekvensen av dette er at problemene blir så store og alvorlige at anbefalte konservative tiltak som bekkenbunnstrening og livsstilsendringer ikke lenger vil ha effekt [6, 7]. Operasjon er da eneste løsning for mange av kvinnene. På grunn av kritisk mangel på helsearbeidere, spesielt leger, er det imidlertid vanskelig å tilby operativ behandling for alle som trenger det [8]. Det er derfor avgjørende med forebyggende tiltak for å redusere og hindre bekkenbunnslidelser, og dermed spare millioner av kvinner for unødig lidelse.
Fra Norge til Etiopia
Til daglig jobber jeg som fysioterapeut med pasienter med ulike bekkenbunnslidelser ved Akershus universitetssykehus (Ahus) og som førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania. Mitt forhold til Etiopia startet i 2010 under et forskningsarbeid på obstetriske fistler [9] i forbindelse med en mastergrad i internasjonal helse ved Universitetet i Bergen. Siden har jeg reist tilbake for undervisning og veiledning i klinisk arbeid og dette er tredje gangen jeg er i Etiopia (Gondar).
Som fysioterapeut innen kvinnehelse er jeg spesielt opptatt av forebygging og behandling av bekkenbunnslidelser. I store deler av spesialisthelsetjenesten her i Norge har vi opparbeidet gode rutiner for henvisning til konservativ behandling hos fysioterapeut for blant annet inkontinens og underlivsprolaps [6, 7]. Konservativ behandling inkludert bekkenbunnstrening og livsstilsråd, skal være førstevalg før eventuell operasjon vurderes [6, 7]. Det er også gode rutiner ved de fleste norske fødeinstitusjonene for at jordmor jobber forebyggende for å forhindre analsfinkterskader under fødsel. Dette gjøres med aktiv lede
