Fontene forskning
16.12.2021
Anmeldt av Monica Kjørstad Førsteamanuensis emeritus, OsloMet - storbyuniversitetet, Fakultet for samfunnsvitenskap monica@oslomet.no
Denne antologien på 186 sider og 10 kapitler tar opp mange fasetter av begrepet brukermedvirkning. Den er et velkomment bidrag til opprydding i et begrep som er institusjonalisert gjennom lovgivning og praksis. Boken gir en oppdatering og klargjøring på området og kan bidra inn i pågående diskusjoner om brukermedvirkning i forskning, utdanning og praksis. Den reiser sentrale spørsmål om kunnskapsforståelse og om nytteverdien av brukermedvirkning. Brukere som medforskere og ansettelser av erfaringskonsulenter blir diskutert og institusjonaliserte ordninger for kooptering av brukere blir problematisert i flere av kapitlene.
I boken, som er strukturert i fire deler, fremstår brukermedvirkning som et flytende begrep. Det kan forkludre diskusjonene om medvirkningens implikasjoner for tjenesteyting og forskning og om hva som kan defineres som reell brukermedvirkning og hva som er politisk retorikk. Boken får godt frem mangfoldet, men det savnes en diskusjon av forskjellen mellom ulike typer brukermedvirkning og -deltakelse. Dette ville tydeligere fått frem hva som primært handler om kvalitet i tjenesteyting og hva som er kvalitetsindikatorer i forskning.
SHERRY ARNSTEIN (1969), som ofte brukes som en standardreferanse, beskriver brukermedvirkning som en åtte trinns stige, fra manipulasjon og terapi, via konsultasjon, representasjon og partnerskap til delegert makt og borgerkontroll. Arnstein, som var samfunnsplanlegger, tok utgangspunkt i problemstillinger rundt medborgerdeltakelse i samfunnsplanlegging. Kjernen i Arnsteins definisjon var at brukermedvirkning er en omfordeling av makt som gjør at underpriviligierte grupper målbevisst inkluderes. Her treffer hun spikeren på hodet. Dette kan hjelpe enhver som er på villspor i et forvirrende begrepsapparat.
Del 1, Brukermedvirkningens grunnlag, inneholder tre artikler om brukermedvirkningens historiske, epistemologiske og vitenskapsteoretiske grunnlag. I det første kapittelet gjennomgår Kari Tove Elvbakken og Kirsti Malterud historikken. De viser hvordan retorikken rundt brukermedvirkning vokste seg sterk - spesielt fra 1950-årene, men også fra tiden rundt sekelskiftet. Organiserin-gen av pasientorganisasjoner har en lang tradisjon i Norge.
I SITT TILBAKEBLIKK peker forfatterne på at kritikken mot velferdsstaten fra politisk venstreside fra midt på 1960-tallet inkluderte en kritikk av manglende brukerperspektiv og umyndiggjøring av brukerne. Pasientrettighetene ble presisert i lovformuleringer og forvaltningsreformer fra 1980-tallet og fra denne tid ble brukerperspektivet fremhevet og båret frem i politiske og faglige debatter. Fra 2014 ble det norm og siden et «myndighetskrav» at brukere skulle delta i forskning finansiert over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Tilsvarende krav stilles nå også til helseforskning finansiert av Norges Forskningsråd. Fra 2017 hadde 60 prosent av prosjektene brukere med i forskningen.
Det historiske perspektivet er et godt utgangspunkt
Les opprinnelig artikkelI boken, som er strukturert i fire deler, fremstår brukermedvirkning som et flytende begrep. Det kan forkludre diskusjonene om medvirkningens implikasjoner for tjenesteyting og forskning og om hva som kan defineres som reell brukermedvirkning og hva som er politisk retorikk. Boken får godt frem mangfoldet, men det savnes en diskusjon av forskjellen mellom ulike typer brukermedvirkning og -deltakelse. Dette ville tydeligere fått frem hva som primært handler om kvalitet i tjenesteyting og hva som er kvalitetsindikatorer i forskning.
SHERRY ARNSTEIN (1969), som ofte brukes som en standardreferanse, beskriver brukermedvirkning som en åtte trinns stige, fra manipulasjon og terapi, via konsultasjon, representasjon og partnerskap til delegert makt og borgerkontroll. Arnstein, som var samfunnsplanlegger, tok utgangspunkt i problemstillinger rundt medborgerdeltakelse i samfunnsplanlegging. Kjernen i Arnsteins definisjon var at brukermedvirkning er en omfordeling av makt som gjør at underpriviligierte grupper målbevisst inkluderes. Her treffer hun spikeren på hodet. Dette kan hjelpe enhver som er på villspor i et forvirrende begrepsapparat.
Del 1, Brukermedvirkningens grunnlag, inneholder tre artikler om brukermedvirkningens historiske, epistemologiske og vitenskapsteoretiske grunnlag. I det første kapittelet gjennomgår Kari Tove Elvbakken og Kirsti Malterud historikken. De viser hvordan retorikken rundt brukermedvirkning vokste seg sterk - spesielt fra 1950-årene, men også fra tiden rundt sekelskiftet. Organiserin-gen av pasientorganisasjoner har en lang tradisjon i Norge.
I SITT TILBAKEBLIKK peker forfatterne på at kritikken mot velferdsstaten fra politisk venstreside fra midt på 1960-tallet inkluderte en kritikk av manglende brukerperspektiv og umyndiggjøring av brukerne. Pasientrettighetene ble presisert i lovformuleringer og forvaltningsreformer fra 1980-tallet og fra denne tid ble brukerperspektivet fremhevet og båret frem i politiske og faglige debatter. Fra 2014 ble det norm og siden et «myndighetskrav» at brukere skulle delta i forskning finansiert over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Tilsvarende krav stilles nå også til helseforskning finansiert av Norges Forskningsråd. Fra 2017 hadde 60 prosent av prosjektene brukere med i forskningen.
Det historiske perspektivet er et godt utgangspunkt
