Advokatutvalgets forslag er fornuftige og vil bidra til å gjøre rettshjelp mer tilgjengelig for folk flest. Til tross for dette virker det ikke som at en endring i det nåværende advokatmonopolet står for trappene. Hvorfor jeg mener dette er uheldig kommer jeg tilbake til senere. Før jeg går nærmere inn på hva jeg mener begrunner en endring i advokatmonopolet, tenkte jeg imidlertid først å forklare leseren bakgrunnen for hvorfor jeg ønsker å ta opp dette temaet.
Bistod arbeidstaker i tvist
Tankene om å skrive denne kronikken kom etter et møte med dagens regelverk og hvordan det nåværende systemet påvirker våre klienters rettsstilling. Kort fortalt var jeg ved å jobbe hos Jusshjelpa i Nord-Norge involvert i en tvist mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker.
Vi bisto arbeidstakeren som på svært tynt grunnlag hadde blitt sagt opp, mens han var sykemeldt. Arbeidstakeren var av utenlandsk opprinnelse og finansielt svak. Etter vår oppfatning fremsto det nokså klart at arbeidstakeren var usaklig oppsagt.
Uten å gå nærmere inn på saksforholdet, ble det innledet en forhandlingsrunde der vi prøvde å komme frem til et passende forlik. Tilbudene som ble presentert av arbeidsgiver va imidlertid langt under det vi anså som rimelig ut fra de faktiske forholdene i saken.
Kunne ikke ta saken til tingretten
At vi ikke greide å oppnå enighet var derimot ikke det jeg fant problematisk. Det jeg reagerte på var at det virket som at arbeidsgivers vilje til å imøtegå våre krav var betinget av en oppfatning at Jusshjelpa i Nord-Norge uansett hva ikke kunne ta saken til tingretten.
Selvfølgelig kan min oppfatning av denne situasjonen være feil. Kanskje arbeidsgiver og hans advokat så helt annerledes på saken.
Den følelsen jeg fikk var imidlertid ikke ny - det var noe jeg og andre kollegaer hos Jusshjelpa i Nord-Norge har opplevd - enkelte advokater og motparter tar ikke oss eller våre krav tilstrekkelig seriøst ettersom vi uansett ikke kan ta saken til retten.
I den nevnte saken ble nettopp tilfellet at vi ble nektet adgang til å opptre på vegne av vår klient. Etter å ha sendt inn stevning på vegne av arbeidstaker fikk vi avslag fra tingretten på søknad om å opptre som prosessfullmektig.
Dette etter at arbeidsgivers advokat hadde skrevet til den oppnevnte dommer at vår involvering ville true «advokatmonopolet» i Norge. Advokaten hadde nok kanskje rett i at vi var en trussel mot «advokatmonopolet». Saksbehandlerne i Jusshjelpa i Nord-Norge er ikke advokater. Ett advokatmonopol er imidlertid heller ikke ensbetydende med god rettssikkerhet for borgerne.
Ikke råd til advokat
I vår sak kunne ikke arbeidstakeren ta seg råd til advokat, ettersom advokathjelp er dyrt. Hvis ikke vi kunne ta saken, måtte han gå i retten alene. Dette godtok den oppnevnte dommeren i saken.
Paradokset i det hele var at vi som rettshjelper sto fritt til å råde arbeidstakeren til å gå i retten. Stevningen var det vi som hadde ført i pennen. Men på grunn av advokatmonopolet, kunne ikke vi representere klienten i tingretten.
Vår klient måtte stått der og prosedert alene, med ingen norsk, svært dårlig engelsk og mot en norsk arbeidsgiver med advokat. Ikke overraskende valgte vår klient å trekke søksmålet.
I etterkant begynte jeg å tenke litt på det advokaten skrev om «advokatmonopolet». Hva er advokatmonopolet? Og hvorfor har vi det?
Det første var relativt lett å finne ut. Advokatmonopolet er advokaters alminnelige rett til å gi juridiske råd og opptre i retten på vegne av en part. Denne retten er etter domstolloven i utgangspunktet forbeholdt advokater. For andre personer eller organisasjoner er det etter domstolloven § 218 annet ledd imidlertid mulig
