Fysioterapeuten
30.01.2019
Europeiske forskningsråd skulle sette en støkk i forlag som tjener store penger på å publisere forskningsartikler. Planen deres ga også mange forskere bakoversveis.
I SEPTEMBER 2018 viste en koalisjon av europeiske forskningsråd, inkludert det norske, at det var slutt på tålmodigheten med de store forlagene. Utviklingen mot åpen tilgang hadde gått for tregt.
For å få fart i sakene, lanserte rådene en ny plan, Plan S, som krever at forskerne publiserer åpent fra 2020 (se faktaboks).
- De store forlagene har uttalt at de ønsker overgang til åpen publisering, men at de trenger tid. Det budskapet har vi hørt i 15 år. Nå må vi få fortgang, sier John-Arne Røttingen, direktør i Norges forskningsråd.
Sammen med forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) frontet han planen i norske medier.
Sinte forskere
Til tross for universitets- og høyskolesektorens ellers massive tilslutning til åpen tilgang, var planen lite populær blant forskerne.
- Dette er det verste forskningspolitiske utspillet jeg har sett, sa nobelprisvinner Edvard Moser til Universitetsavisa i begynnelsen av november.
Han var langt fra alene om å være opprørt. Mange forskeres tolkning av planen var at kun gullstandarden for åpen tilgang (se faktaboks) ville være tillatt, det vil si publiseringsforbud i 80-90 prosent av tidsskriftene, og nærmest alle topptidsskriftene.
- Med denne drakoniske planen vil myndighetene ta kontroll over den vitenskapelige presse i 2020, skrev professor Kristian Gundersen i Khrono i september.
Frustrasjonen førte til et ras av kronikker og sinte utspill i alt fra universitetsaviser til riksdekkende medier. Mange fryktet en rasering av systemet for kvalitetssikring av forskning, samt problemer med å samarbeide og rekruttere forskere fra land som ikke er med på planen.
- På tide
Det er likevel ikke forskerne som setter seg ved forhandlingsbordet for å sikre at forlagene følger opp lovnadene om overgang til åpen tilgang. Det er heller ikke forskerne som må ta seg av forlagenes regninger. Begge deler håndteres av forskningsinstitusjonenes bibliotekarmiljøer, universitetsledelsene og ulike forvaltningsorganer.
Her finner vi en lang rekke aktører som har engasjert seg i diskusjonen om åpen tilgang over mange år.
- Endelig har forskerne kommet på banen, og endelig får vi en reell debatt om åpen tilgang, sier Vidar Røeggen, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet (UHR) og sekretær for UHR-Publisering.
«Open Access»- eller «åpen tilgang»bevegelsen startet allerede på 1990-tallet, da internett ble utbredt. Teknologien gjorde at forretningsmodellen til de papir- og abonnementsbaserte vitenskapelige tidsskriftene havnet under press - litt på samme måte som tradisjonelle forretningsmodeller i andre bransjer.
Forlagsbransjen har likevel klart å stritte imot de mest omveltende endringene innen vitenskapelig publisering.
Monopolet
Flere av de største forlagene kritiseres f
Gå til medietFor å få fart i sakene, lanserte rådene en ny plan, Plan S, som krever at forskerne publiserer åpent fra 2020 (se faktaboks).
- De store forlagene har uttalt at de ønsker overgang til åpen publisering, men at de trenger tid. Det budskapet har vi hørt i 15 år. Nå må vi få fortgang, sier John-Arne Røttingen, direktør i Norges forskningsråd.
Sammen med forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) frontet han planen i norske medier.
Sinte forskere
Til tross for universitets- og høyskolesektorens ellers massive tilslutning til åpen tilgang, var planen lite populær blant forskerne.
- Dette er det verste forskningspolitiske utspillet jeg har sett, sa nobelprisvinner Edvard Moser til Universitetsavisa i begynnelsen av november.
Han var langt fra alene om å være opprørt. Mange forskeres tolkning av planen var at kun gullstandarden for åpen tilgang (se faktaboks) ville være tillatt, det vil si publiseringsforbud i 80-90 prosent av tidsskriftene, og nærmest alle topptidsskriftene.
- Med denne drakoniske planen vil myndighetene ta kontroll over den vitenskapelige presse i 2020, skrev professor Kristian Gundersen i Khrono i september.
Frustrasjonen førte til et ras av kronikker og sinte utspill i alt fra universitetsaviser til riksdekkende medier. Mange fryktet en rasering av systemet for kvalitetssikring av forskning, samt problemer med å samarbeide og rekruttere forskere fra land som ikke er med på planen.
- På tide
Det er likevel ikke forskerne som setter seg ved forhandlingsbordet for å sikre at forlagene følger opp lovnadene om overgang til åpen tilgang. Det er heller ikke forskerne som må ta seg av forlagenes regninger. Begge deler håndteres av forskningsinstitusjonenes bibliotekarmiljøer, universitetsledelsene og ulike forvaltningsorganer.
Her finner vi en lang rekke aktører som har engasjert seg i diskusjonen om åpen tilgang over mange år.
- Endelig har forskerne kommet på banen, og endelig får vi en reell debatt om åpen tilgang, sier Vidar Røeggen, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet (UHR) og sekretær for UHR-Publisering.
«Open Access»- eller «åpen tilgang»bevegelsen startet allerede på 1990-tallet, da internett ble utbredt. Teknologien gjorde at forretningsmodellen til de papir- og abonnementsbaserte vitenskapelige tidsskriftene havnet under press - litt på samme måte som tradisjonelle forretningsmodeller i andre bransjer.
Forlagsbransjen har likevel klart å stritte imot de mest omveltende endringene innen vitenskapelig publisering.
Monopolet
Flere av de største forlagene kritiseres f
