Til tross for en varslet rusreform og et ønske om å hjelpe, ikke straffe personer som er avhengige av illegale rusmidler, stigmatiseres og diskrimineres disse menneskene.
For noen år siden hadde Østlandets Blad en sak om et nabolag som protesterte mot at rusavhengige skulle bosettes blant dem. Bildet i saken viste et barn som holdt et skilt med teksten «Ingen rusmisbrukere her jeg bor». Og nylig slo Byavisa Drammen opp en gladsak om småbarnsforeldre som hadde seiret i kampen mot to boliger for personer med rusproblemer i nabolaget.
Den rusavhengige fremstilles kanskje ikke så veldig ofte som en trussel lenger, men veldig ofte som det syke og nedkjørte mennesket. Ofte har jeg opplevd å få leserinnlegg illustrert med en skitten hånd med masse sår. Som om den hånden har noe med meg å gjøre bare fordi jeg har vært rusavhengig.
Den karikerte rusavhengige er forestillingen mange har om illegale rusmidler, enten som en trussel eller som en de synes synd på. Og han blir feiret når han tilfriskner fra avhengigheten og finner «veien ut». Denne ynkelige karakteren passer med det Foucault kalte for det abnormale individet, monsteret. Det er både menneske og ikke-menneske og det minner om oss uten å være helt som oss. Mens psykiske vansker blir normalisert har vi langt igjen på rusfeltet.
Toneangivende aktører som Actis, Norsk Narkotikapolitiforening, og andre fagpersoner er opptatt av å forhindre «normalisering av rus». Dess mindre sosialt akseptert rusmidler er, dess mindre utbredt blir bruk, og dess mindre rusproblemer får vi. Ja vel, men da kan de ikke samtidig hevde at de vil avstigmatisere personer som bruker illegale rusmidler.
Denne motsetningen ble veldig tydelig da den liberale Foreningen Tryggere Ruspolitikk hengte opp plakater på Stortinget T-banestasjon for å vise rusbrukere hvordan de kan unngå å dø om de bruker rusmidler på en tryggere måte. Kampanjen henviste til nettsiden rusopplysningen.no som er finansiert av Helsedirektoratet. Da brøt det ut ut en voldsom debatt fra tonegivende aktører med blant andre Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Sylvi Listhaug (FrP) og Tellef Inge Mørland (AP) som i voldsomme ordelag kritiserte kampanjen til Foreningen Tryggere Ruspolitikk. Kritikerne mener kampanjen er reklame for narkotika, at den normaliserer narkotika og at den senker terskelen for å prøve narkotika. En tidligere stortingsrepresentant beskyldte foreningen for drapsforsøk.
Debatten har satt på spissen konflikten mellom frykten for normalisering og økt utbredelse versus skadereduksjon og tryggere bruk. Det tydelig uttalte ønsket om at rus ikke skal være sosialt akseptert begrenser hvordan vi kan snakke om rus og rusproblemer, enten som sykdom, som trussel eller som suksesshistorie. Er det ikke også slik den rusavhengige reduseres til et problem? Problemer må som kjent løses. Som tidligere rusavhengig smerter det meg å se «mine folk» bli presentert som trusler mot barn eller dyr. Og at de som tar til orde for en slik diskriminering blir heiet fram som viktige stemmer mens de som ønsker en normalisering blir anklaget for drapsforsøk.
Konsekvensene av en sånn diskurs blir konkret diskriminering. Nylig kunne vi lese om en ung rusavhengig kvinne som Sandefjord plasserte i en